«Særlig når ens eget nettverk ikke strekker til, eller kan brukes i den aktuelle situasjonen, kan hjelp fra en støttekollega være avgjørende.»
Illustrasjonsfoto: Ole Kristian Losvik
I de etiske reglene for leger oppfordres leger til å hjelpe, råde og veilede kolleger samt tilby hjelp ved sykdom eller rusmiddelmisbruk (kapittel 2 § 2 -3). I tråd med dette har Legeforeningen siden begynnelsen av 1990-årene organisert et landsdekkende tilbud der erfarne leger (fra flere spesialiteter) i hvert fylke oppnevnes som støttekolleger (1) .
Leger som kontakter støttekollegaordningen, får raskt et tilbud om inntil tre samtaler. Det er gratis for den enkelte lege og tilbudet kan benyttes uavhengig av medlemskap i foreningen. Ordningen betales av Sykehjelps- og pensjonsordningen for leger (SOP), begrunnet i denne stiftelsens formålsparagraf om å «yte støtte til kollektive sykdomsforebyggende tiltak for medlemmer». Samtalen er kollegial og regnes ikke som behandling. Den journalføres ikke og er helt konfidensiell.
For å få innblikk i hvordan støttekolleger oppfatter nytten av – og beskriver bruken av – ordningen gjorde vi en fokusgruppestudie med intervjuer av støttekolleger fra alle fylker (2) . Sitatet over er hentet fra ett av intervjuene.
Den fleksible, konfidensielle og ikke-byråkratiske organiseringen beskrives som en viktig forutsetning for at leger skal oppsøke ordningen og for at de i noen tilfeller søker hjelp i det hele tatt (3) . Støttekollegene erfarer at det er viktig for dem som søker hjelp å bli lyttet til. Samtalen kan være en første høyttenkning der man får hjelp til å sortere, strukturere og diskutere veivalg og håndtering av ulike og ofte sammensatte problemstillinger.
Vi vet at leger ofte nøler med å søke behandling. Samtalen(e) med støttekollegaen ser i mange tilfeller ut å senke terskelen for å innhente videre råd eller behandling hvis det er behov for det. Dermed bidrar trolig ordningen til å legitimere at også leger har behov for støtte og hjelp (3) . Samtidig er det viktig å ha en pågående diskusjon om hvordan rammene for ordningen ivaretar både risikoen for suboptimal behandling av pasientene og behov for nødvendig behandling for legen (4) .
Støttekollegaordningen beskrives i intervjuene som en viktig beredskapsordning. Den må være på plass i situasjoner som kan oppleves som truende eller krevende for leger på ulike måter (3) . Kolleger som er i konflikt eller i vanskelige arbeidsforhold, vil ofte trenge en personlig kontakt. Den individuelle støtten som tilbys er viktig, men det understrekes at den av støttekollegene ikke skal bidra til å opprettholde systemsvikt som må håndteres av ledelse, tillitsvalgte eller via andre kanaler på arbeidsplassen (3, 4) .