Gode forutsetninger for norsk tverrfaglighet
Her i landet har vi gode forutsetninger for å utvikle en mer tverrfaglig forskningskultur innen global helse. Norges forskningsråds program for helse- og vaksinasjonsforskning har til nå hatt gode finansieringsordninger, det gjelder også samfunnsvitenskapelige prosjekter og arrangementer. Denne finansieringen gjorde det for eksempel mulig for en gruppe norske antropologer og deres internasjonale samarbeidspartnere å møtes for å utarbeide et felles skriveprosjekt om etnografiske studier av helsesystemer.
Resultatet var et spesialnummer av tidsskriftet Global Public Health (10), som publiserer forskning innen miljø og helse, epidemiologi, helsepolitikk og samfunnsfag rettet mot medisin og helse. I åtte originalartikler drøftet vi forholdet mellom politikk, diskurs og praksis og analyserte perspektivene til en rekke forskjellige aktører – fra pasienter i Mongolia til helsearbeidere på landsbygda i India, leger i Kenya, ansatte i ikke-statlige organisasjoner (non-governmental organizations, NGO), helsebyråkrater i Burkina Faso og Gambia og representanter for globale helsesatsinger som vaksinealliansen GAVI.
Det er også mange pågående prosjekter i Norge der man har en samfunnsvitenskapelig og historisk tilnærming til globale helsetemaer – alt fra sivilsamfunnsorganisasjoners rolle i utforming og implementering av global helsepolitikk til implementering av resultatbasert finansiering i Tanzania, surrogati i India og tuberkulose, mental helse og tradisjonell medisin i Øst-Afrika og India, for å nevne noen eksempler.
Nye forskergrupper er blitt dannet det siste året, for eksempel gruppen Global helse, politikk og kultur ved min egen institusjon Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo og Oslo-gruppen for global helsepolitikk ved Institutt for helse og samfunn, også Universitetet i Oslo. I tillegg er et nytt senter for global helse etablert ved samme institusjon. Universitetene i Oslo, Trondheim, Bergen og Tromsø har, i samarbeid med Folkehelseinstituttet, nylig lansert en nasjonal forskerskole i global helse, som vil gjøre det lettere for doktorgradsstipendiater å tilegne seg tverrfaglige ferdigheter.
Slike initiativer er tegn på at samfunnsvitenskapelige perspektiver i tiden fremover vil få større betydning innen norsk global helseforskning. For å realisere denne ambisjonen må vi samfunnsvitere bli bedre på å formidle hvorfor forskningen vår er relevant også utenfor våre egne fagmiljøer. Som helseforskere må vi bli bedre på å legge forholdene til rette for bredere forståelse av og samarbeid på tvers av forskjellige fagdisipliner.
Det er i så måte oppmuntrende at Norsk forum for global helseforskning tidligere i år har støttet lanseringen av et nytt nettverk for samfunnsvitenskap i norsk global helseforskning. Det har som formål å bidra til bedre tverrfaglig utveksling og forståelse, og i løpet av sine første to uker fikk det over 100 medlemmer fra institusjoner over hele landet (11).