Solkongens analfistel

Utviklingen av fransk kirurgi

Solkongen ga ved sin makt og innflytelse kirurgien uavhengigheten tilbake. Han sørget blant annet for at det ble opprettet en lærestilling i kirurgi ved Le Jardin du Roi (kongens hage), nå Jardin des plantes, i 1671, for å bedre opplæringen av kirurger. Han måtte ofte blande seg i krangler mellom det mektige medisinske fakultet i Paris og sine egne leger.

Å være kongens førstekirurg var å inneha det øverste kirurgiske embetet i landet (12). Paris-fakultet hadde alltid vært kritisk innstilt til kongens leger og likte dårlig det omdømmet kirurgene etter hvert fikk ved hoffet (2, 9). Med dekanus i spissen gikk de til og med til fysisk angrep på dem (9). Det medisinske fakultet i Paris var kjent for å være bakstreversk og kjempet imot opplysningstidens nye ideer (2).

Etter Ludvig 14s død gjennomførte de tre påfølgende kongelige førstekirurger – Mareschal, François Gigot de La Peyronie (1678 – 1747) og Germain Pichault de La Martinière (1697 – 1783) – en serie med reformer. Den første omfattet reorganisering av kirurgiutdanningen. Den opplæringen som ble gitt i regi av det medisinske fakultetet, var lite verdt. De som ønsket å bli gode kirurger fulgte ikke denne undervisningen, de gikk heller i lære hos erfarne kirurger.

Den første offisielle kirurgiutdanningen ble opprettet i 1724 ved lærestedet Saint-Côme (13). Det medisinske fakultet gjorde gjentatte forsøk på å tilegne seg kontrollen, men uten hell. La Peyronie og La Martinière etablerte etter hvert flere undervisningsinstitusjoner (14). Den viktigste nyskapningen var opprettelsen av det kongelige akademi for kirurgi (L’Académie royale de Chirurgie) i 1731 (13), med støtte fra Ludvig 15 og hans førstelege (indremedisiner) Pierre Chirac (1650 – 1732). Det hører med til historien at et tilsvarende kongelig akademi for medisin, ønsket av den samme livlege Chirac, ikke så dagens lys fordi Chirac døde for tidlig til å kunne kjempe mot den innbitte motstanden fra det medisinske fakultet.

Etableringen av kirurgiakademiet ble umiddelbart en suksess, og det nøt stor anseelse. Det eksisterte i 62 år og fostret mange berømte kirurger. Som Voltaire skrev: «Fremskrittene innen kirurgien kom så raskt og var så oppsiktsvekkende i dette århundret at man kom til Paris fra alle verdens kanter for å bli operert og kurert. Ikke bare var det kun i Frankrike det fantes utmerkede kirurger, men det var også kun i dette landet at de nødvendige instrumenter ble laget» (13).

Med den store revolusjonen i 1789 ble alle akademiene avviklet. Og den følgende turbulente perioden i fransk historie, med keiserdømmet, restaurasjon av kongemakten og republikker, ble helt til opprettelsen av den nye foreningen for kirurgi i Paris i 1843 for kirurgien en periode uten akademisk utvikling, men ikke uten kirurgi (13). Det ble opprettet medisinske utdanningsinstitusjoner i Paris, Montpellier og Strasbourg for å erstatte de rene kirurgiskolene. Dette viste viljen til en felles basis for medisinerundervisningen, en kombinasjon av medisin og kirurgi, under tydelig innflytelse av opplysningsfilosofen og forfatteren Diderot (1, 13).

Napoleon forhindret en ny splittelse av medisin og kirurgi ved å forby en uavhengig organisasjon av kirurger (13). I 1808, under reorganiseringen av hele universitetet, reetablerte man så det medisinske fakultet, med undervisning i både medisin og kirurgi (13). Disse to store fagene var endelig blitt sidestilt i en akademisk ramme.