De «eksternaliserte andre»
Beskrivelser av indre demoner som «eksternaliserte andre» har en lang tradisjon i så vel vestlig som østlig kultursfære. Winston Churchills velkjente beskrivelse av sine tilbakevendende depressive episoder som «black dog», går tilbake til klassisk mytologi og middelaldersk folketro. Den kristne ideen om djevelen likeledes, lik Tøiens Styggen. Lucifer («lysbæreren») var skapt som en lysets engel, men falt i synd, styrtet fra himmelen og ble mørkets fyrste. Djevelen omtales i Det nye testamentet som Satan, den onde, fristeren, motstanderen, Belial, Beelzebub og denne verdens fyrste, og er en listig forfører (12). Walt Disneys Donald Duck slites mellom edle og djevelske, fristende krefter (fig 2).
I buddhistisk filosofi finner vi mara, en nedbrytende demon som hvisker ødeleggende selvinstrukser. Mara er den perfekte narsissist (13, 14), som personifiserer både død og seksualitet, og forsøker å villede, ved å friste eller skremme alle som streber mot nirvana (fig 3).
I kognitiv atferdsterapi finner vi «the inner critic» – ideen om en evig misfornøyd og degraderende stemme som konstant forteller oss at vi ikke er bra nok. Felles for disse ulike kulturelle uttrykkene for indre ubehag og uro er at ubehaget tar form av en relasjon. Relasjonen fanger i mange av disse tradisjonene individets opplevelse av tap av agens og ønske om å bli kvitt den hatefulle andre. Heri ligger delvis det sterke grepet symptomer oppleves å ha over individet. I tredje bølge-terapiene er det også her man ser en viktig mulighet til lindring: I en slik forståelsesramme er verken suicidaltanker, negative selvinstruksjoner eller panikkanfall i og for seg problemet. Det er relasjonen til disse som avgjør om lidelsen vedvarer.
Stephen Hayes, som var med på å utvikle «Acceptance and Commitment Therapy» (15), fanger inn dette når han sier at angst i seg selv ikke er problemet ved angstlidelser (7). Ut fra dette perspektivet er altså ikke problemet til Tøien primært at Styggen «Forteller meg jeg er langt ifra den fyren jeg sku være/Burde titte ned i løpet på geværet», men at han bruker Styggen som et sannhetsvitne om seg selv (7, 11, 15, 16): «Kan’ke gjøre annet enn å høre på Styggen.»
Angsten er billedliggjort som Styggen på ryggen som setter seg fast og ikke gir slipp: «Er det rart jeg er redd/Når Styggen på ryggen er den jeg prater med mest/Oppå skuldern min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet.» I alt Tøien gjør, er Styggen med på lasset: «Tyner og tyner meg han der styggen på ryggen/Hvisker inn i øret hvem som styrer den giggen/Kan’ke gjøre annet enn å høre på styggen/Der han jobber for å ødelegge kidden.»