Dag Berild Om forfatteren
Artikkel

For første gang publiseres det en artikkel om et dødsfall i Norge på grunn av antibiotikaresistens.

Hennig Onarheim og medarbeidere beskriver i dette nummer av Tidsskriftet en pasient som døde fordi man ikke hadde virksomme antibiotika (1). All antibiotikabruk kan føre til resistens og spesielt bruk av bredspektrede antibiotika. De siste 4 – 5 årene har det vært en rask økning av resistens i Norge (2), især av ekstensiv betalaktamaseproduserende (ESBL) Klebsiella og E.coli (3). Disse bakteriene kan ikke behandles med betalaktamantibiotika. I stedet brukes karbapenemer, som i sin tur kan føre til karbapenemresistens (3). I den aktuelle pasienten ble det påvist åtte ulike multiresistente bakterier, hvorav flere dannet overførbare karbapenemaser som inaktiverer karbapemener (1).

Pasienter som har vært i land med høy prevalens av antibiotikaresistens, koloniseres ofte med resistente bakterier og kan ta disse med hjem. Hos norske turister som ble undersøkt for diaré etter hjemkomst fra Asia, fant man at ca. 50 % hadde betalaktamaseproduserende bakterier i tarmen (4).

Vi bidrar også selv til resistensutvikling. Antibiotika brukes for ofte og på feil måte. To studier fra norske sykehus viste en signifikant økning både av totalt forbruk og forbruk av bredspektret antibiotika, og en betydelig forskjell i forbruksprofilen mellom i utgangspunktet like sykehus (5, 6). Økningen i bruk av bredspektrede antibiotika kom dessverre før resistensforekomsten gjorde dette nødvendig. Også blant fastleger er det stor variasjon i bruken (6).

Hvordan kan vi redusere forekomsten av resistens? I regjeringens handlingsplan fra 2015 er en av intensjonene at bruken av antibiotika skal reduseres med 30 % innen 2020 (7). Dette er realistisk, sett i forhold til økning og variasjon i bruken. Det står ikke i planen hvordan bruken i sykehus skal forbedres, men de fleste planlegger nå innføring av programmer for antibiotikastyring. Forutsetningen for at disse skal lykkes er at programmene er forankret i, og styres av, sykehusledelsen. Det bør etableres tverrfaglige antibiotikateam med infeksjonslege, mikrobiolog og farmasøyt, med støtte fra smittevernpersonell, sykepleiere og IT-avdeling. Arbeidet med å implementere elektronisk kurve med beslutningstøtte for antibiotikabehandling i sykehus bør fremskyndes. Dette vil gi sykehusledelsen et verktøy til å følge kvaliteten av antibiotikabehandling. Det vil også bli enklere for sykehuslegene å følge retningslinjene for antibiotikabehandling når disse blir tilgjengelige som app for mobiltelefon.

For allmennpraksis er et av målene i handlingsplanen at forskrivingen av antibiotika ved luftveisinfeksjoner skal reduseres med 20 %, blant annet ved hjelp av kollegabasert veiledning og bruk av venteresepter. Det kreves diagnosekoder på alle antibiotikaresepter slik at allmennlegene kan bruke Reseptregisteret til å sammenligne sitt forskrivningsmønster med gjennomsnittet.

Tannlegers forskrivning av antibiotika har økt med 50 % på ti år og utgjør nå ca. 5 % av antibiotikaforskrivingen utenfor sykehus (8). Dette er en uforklarlig økning, så her må det være mulig å forbedre bruken. I sykehjem er det store variasjoner i bruken av antibiotika (9).

Det enkleste grepet for å nå regjeringens mål er at forskriverne følger de nasjonale retningslinjene for antibiotikabruk (7). Redusert bruk ser ikke ut til å føre til flere infeksjonskomplikasjoner (10). Ved å redusere bruken kan man spare penger, og samtidig blir pasientbehandlingen bedre (11, 12).

Antibiotikaresistens kan overføres fra dyr til mennesker og vice versa og spres videre ut i naturen. Regjeringen understreker derfor at man skal involvere både leger, tannleger, veterinærer og fiskehelsebiologer i arbeidet. Foreløpig vet vi ikke hvordan regjeringens handlingsplan skal finansieres. Det er synd. Man feter som kjent ikke en ku ved å veie den.

Anbefalte artikler