Å se fremover og bakover
Rent språklig kommer begge begrepene fra latin. Prospektiv betyr fremoverskuende (å se fremover) og retrospektiv betyr bakoverskuende (å se bakover). Fremover og bakover har i denne forbindelse altså med tid å gjøre.
Det oppstår av og til forvirring rundt disse begrepene. Årsaken er at de brukes litt forskjellig i dagligtale og i forskning. I folkelig tale forholder de to begrepene seg til vår egen plassering i tid. Vi sier at det som skal skje fremover, er prospektivt, mens det som har skjedd, er retrospektivt (1).
For å skille mellom prospektivt og retrospektivt i forskningen, må man ta utgangspunkt i når forskningsdeltakerne inkluderes i studien i forhold til utfallsmålet (f.eks. funksjonsnivå, diagnose, død). Skjer inklusjonen før og deltakerne følges frem til utfallsmålet, er det en prospektiv studie. Skjer inklusjonen etter at utfallsmålet er nådd og man studerer forhistorien, er det en retrospektiv studie. Sagt på en annen måte: En prospektiv studie svarer på spørsmålet «Hva kommer til å skje?», en retrospektiv studie svarer på spørsmålet «Hvorfor skjedde det?». Forvirringen bør kunne unngås hvis man holder fast på at tidsangivelsene forholder seg til årsak-virkning-relasjonen (1).
En typisk prospektiv studie er en kohortstudie der man over et tidsrom etter inklusjonen følger en gruppe mennesker som har vært, blir eller vil bli utsatt for eksponering for en faktor som kan påvirke helsetilstanden. Et klassisk eksempel er The British Doctors’ Study, der man inkluderte over 30 000 britiske leger som ble fulgt fra 1951 til 2011. I denne studien ble sammenhengen mellom røyking og overdødelighet, særlig av lungekreft, vist (2).
Et eksempel på en retrospektiv studie er en pasient-kontroll-studie (case-control study) der fortiden til personer med en sykdom eller et symptom sammenlignes med fortiden til personer uten den samme tilstanden – med tanke på å avdekke ulikheter. Forløperen til The British Doctors’ Study var nettopp en slik studie, der sir Richard Doll (1912 – 2005) og sir Austin Bradford Hill (1897 – 1991) tok utgangspunkt i pasienter med lungekreft og fant at disse hadde hatt et større tobakksforbruk og av lengre varighet enn pasienter uten lungekreft (3).