Et teknokratisk blikk på velferden

Steinar Westin Om forfatteren
Artikkel

Støstad, Jan-Erik

En fjerde vei for velferden

På sporet av framtidas helse, omsorg og skole. 200 s, ill. Oslo: Gyldendal Arbeidsliv, 2015. Pris NOK 298

ISBN 978-82-05-47979-1

Vi strever med å forstå oss på velferdsstaten her oppe i Norden. På den ene siden har vi skapt en samfunnsmodell som blir sett på med tiltagende respekt og beundring i store deler av verden. På den annen side er vi ikke riktig sikre på hva slags skapning denne velferdsstaten er og hva som skal til for å videreutvikle den. Eller, som enkelte med et visst mismot skriver, at vi med ulike slags markedsbaserte reformer er i ferd med å demontere den.

Derfor leser jeg denne boken i største spenning. Dels fordi forfatter og samfunnsøkonom Jan-Erik Støstad, med sin bakgrunn i LO og Arbeiderpartiet, har vært – og er – en av de mest sentrale aktørene i formingen av fremtidens velferdsvisjoner, dels fordi han griper til en så utfordrende tittel som «en fjerde vei for velferden». Selv om han ikke skriver det, må tittelen ses i lys av det som i 1990-årene fikk merkelappen «den tredje vei» for velferden, meislet ut av den britiske sosiologen Anthony Giddens i The third way: The renewal of social democracy fra 1998. Med markedets dynamikk som ideal og målstyring som virkemiddel ble sosialdemokratiske regimer over store deler av Europa inspirert til å innføre markedsmodeller i offentlig sektor. Det gikk ikke bare bra, verken for New Public Management eller for sosialdemokratiene, som har høstet mye kritikk for de telle- og måleregimene som plager mange i helse- og utdanningssektoren, også her til lands.

Forfatteren tar høyde for denne kritikken. Han bygger tematikken rundt en detaljert omtale av det han ser som tre veier for velferden de senere årene: Markedsveien, New Public Management-veien og Tradisjonsveien. Han skriver at «verken Markedsveien eller NPM-veien har levert en klart bedre og billigere velferd slik som noen håpet». Heller ikke en ren forlengelse av Tradisjonsveien med forvaltningsstyring har han tro på. Dermed introduserer han sin fjerde vei, Samskapsmodellen, basert på det han omtaler som tillit og faglighet, med de ansatte som profesjonelle pådrivere.

Det er mye pent å si om denne visjonen, selv om den ikke er så entydig i sine praktiske konsekvenser. Men enkelte vil forbauses over at boken er så blottet for refleksjoner over velferdens drivkrefter. Er det en slags berøringsangst for velferdsstatens politiske historie og arbeiderbevegelsens kamp for sosial rettferdighet? Til tross for grundige analyser av virkningene av ulike slags velferdsreformer blir denne gjennomgangen preget av et nokså teknokratisk blikk på velferden. Boken fortjener likevel å bli lest av alle som vil delta i debatten om morgendagens velferd. Den er informativ og faglig sterk, men den får neppe mange hjerter til å banke.

Anbefalte artikler