Finn Bøe – krig, medisin, musikk

Medisinsk historie
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract

    I januar 1944 plasserte Milorg en radiosender på loftet i Rikshospitalets kvinneklinikk. Med denne sendte Knut Haugland (1917 – 2009) meldinger til eksilmyndighetene i London. Senderen ble oppdaget av tyskerne, som 1. april 1944 omringet bygningen. Haugland unnslapp under dramatiske omstendigheter.

    Mens senderen var i virksomhet, bodde Haugland i tjenesteleiligheten til reservelege Finn Bøe (1906 – 70), som med fare for sitt eget og familiens liv hjalp i en dramatisk fase av motstandskampen.

    Bøe hadde en målrettet klinisk og vitenskapelig utdanning da han i 1943 ble reservelege ved Rikshospitalets kvinneklinikk. Han var faglig ærgjerrig. Hans avhandling fra 1938 ble underkjent, men fire år senere innleverte han et nytt eksperimentelt arbeid til bedømmelse. I 1945 disputerte han. Bøe ble i 1955 den første overlege ved gynekologisk avdeling ved Aker sykehus. Avdelingen ble under hans ledelse den største i Oslo-området og en av de vitenskapelig mest aktive i Norge. Flere av Bøes egne vitenskapelige arbeider om placentamorfologi og karsirkulasjon er blitt klassikere.

    Hans store utenommedisinske interesse var musikk, og ikke bare som utøver. Han skrev bok om bysbarnet Edvard Grieg.

    Abstract

    In January 1944 the Norwegian Resistance Movement placed a radio transmitter in the attic of the Department of Obstetrics and Gynaecology, The National Hospital (Rikshospitalet), Oslo. Knut Haugland (1917 – 2009) used this to send messages to the Norwegian government-in-exile in London. The transmitter was discovered by the Gestapo, and German troops surrounded the building on 1 April 1944. Haugland survived a dramatic escape.

    While the transmitter was in operation, Haugland lived with senior registrar Finn Bøe (1906 – 70) and his family in a hospital apartment. Bøe risked his own life and that of his family to assist during a dramatic phase of the resistance struggle.

    Bøe’s clinical and academic training was focused and purposeful, and he was professionally ambitious. His thesis from 1938 was disqualified, but four years later he submitted a new, experimental thesis, which he successfully defended in 1945. Bøe became in 1955 the first senior consultant at the Department of Obstetrics and Gynaecology at Aker hospital. Under his leadership, it became the largest in the Oslo area, and one of the most active in Norway with regard to science. Several of Bøe’s own academic works on placental morphology and blood circulation have become classics.

    Outside of medicine, his great interest was music, and not only as a piano player. He also wrote a book about his fellow townsman Edvard Grieg.

    Artikkel

    Den gamle, ruvende kvinneklinikken i Stensberggata har en verdig fasade i upusset, rød tegl. Ved hoveddøren plasserte Selskabet for Oslo Byes Vel i 1995 et av sine blå kulturhistoriske skilt. Der står det: «Her lå Milorgs radiostasjon Barbette Red» (fig 1).

    Bakgrunn, materiale og metode

    Bakgrunn, materiale og metode

    Interessen for denne historien – og legen Finn Bøes deltakelse i den – ble vakt da Stiftelsen Nasjonalt medisinsk museum i 2007 inviterte telegrafisten, den nær 90 år gamle Knut Haugland, til Kvinneklinikkens auditorium for å fortelle om hendelsene i 1944.

    Som bakgrunn for artikkelen har vi benyttet databaser som gir tilgang til aviser, bøker og fagmedisinsk stoff (Retriever, bokhylla.no, Bibsys, PubMed, Web of Science) og intervjuet Finn Bøes familie, kolleger og venner samt ekteparet Knut (1917 – 2009) og Ingeborg Haugland (1921 – 2014). Vi har hatt tilgang til Knut Hauglands privatarkiv.

    Vi har gjennomgått arkivet til Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, i Riksarkivet for årene 1938 – 55, med henblikk på behandlingen av de to avhandlingene Bøe sendte inn for vurdering til den medisinske doktorgrad og på professorsøknaden i 1952. I forbindelse med Bøes søknad om et dosentur i 1951 fikk vi hjelp til søk i arkivene ved Universitetet i Bergen og i Kunnskapsdepartementet.

    Krig

    Krig

    «Primus», som står nevnt på plaketten på Kvinneklinikken, var dekknavn for Knut Magne Haugland, telegrafist i Kompani Linge. Etter tungtvannsaksjonen på Rjukan i februar 1943 dro han i august via Sverige til London. I november var han igjen tilbake i Norge. Han skulle lære opp telegrafister i motstandsbevegelsen og selv sette opp en sender for kontakt med London. Ikke noe av dette var en oppgave for en enkelt mann. Motstandsbevegelsen vektla forsiktighet – av sikkerhetsgrunner skulle så få som mulig vite om andres aktiviteter, i tilfelle arrestasjon og tortur. Milorgs radiostasjoner holdt aldri til lenge på samme sted. Få visste hvor de lå.

    Ideen til dekkadresse for Haugland kom fra motstandslederen Gunnar Sønsteby («Nr 24», «Optimus») (1918 – 2012) (1). Kontakt med Finn Bøe fikk Sønsteby via byråsjef Finn Haugland (1907 – 81), aktiv i hjemmefrontens sivile organisasjon. Han anbefalte Bøe som trygg og pålitelig (1). Finn Haugland var aktuar og hadde før krigen hjulpet Bøe med tallbehandlingen i hans første større vitenskapelige arbeid (2).

    Bøes leilighet ble til å begynne med benyttet som dekkleilighet av to studenter som i februar 1943 skulle flykte til Sverige (3), senere i 1943 av Sønsteby selv. Finn Bøe hadde arbeidet på Kvinneklinikken siden 1940 (fig 2). Familien bodde i en tjenesteleilighet i tredje etasje. Det var meningen at Knut Haugland skulle ha opphold der (1, 4) og at radiostasjonen skulle ligge et annet sted.

    Haugland beskrev selv hvordan møtet med Bøe og hans høygravide hustru Aslaug (1906 – 98) foregikk (5), og at han raskt gjorde klart for dem faren ved å skjule ham. Bøe hjalp ham med å gjøre seg kjent på Kvinneklinikken. Iført hvit frakk, så han skulle bli tatt for å være medisinsk kandidat, ble han geleidet gjennom hele bygningen. Det var, med Hauglands ord, «i alt 6 utganger, dessuten var det mulig å hoppe ut av vinduer på alle sider. Stedet var absolutt ideelt for en agent» (5).

    Det viste seg upraktisk å følge den opprinnelige planen – bo på Kvinneklinikken hos Bøe og komme seg til og fra senderen. Haugland ville derfor prøve å sende fra loftet på klinikken. Han fant et velegnet, lite «rom» i en sjakt og skrev selv at den «eneste som ble informert var legen, en kar jeg næret en ubetinget tillit til» (5). Han var bekymret for sikkerheten, og fordi sendingene foregikk på lyse dagen, gikk han opp på loftet i skitten overall med en skrunøkkel i hånden. Han ble, kom det senere frem under tyskernes avhør av vaktmesteren, oppfattet som elektriker. Ingen måtte se ham gå ut eller inn av Bøes leilighet (4).

    Bøe hjalp ikke bare med dekkleilighet og orientering om bygningen. Han var i starten med på loftet for å sikre at man ikke kunne høre Haugland sende inne fra luftsjakten, og han lærte å kode og dekode telegrammer for å kunne avlaste når det var på det travleste (3). Høsten 1944 forelå det planer om å kidnappe Kriminalrat Siegfried Fehmer (1911 – 48) og frakte ham til England. Den risikable operasjonen ble det ikke noe av, men Bøe var igjen en mann Sønsteby stolte på (6).

    Haugland har beskrevet oppholdet hos Bøe, der han ble som et medlem av familien og også var med når de hadde legevenner på besøk (4). Bøe klekket ut en troverdig dekkhistorie. Han sa at gjesten hadde bodd i Munkedamsveien, som ble totalt ødelagt i den store eksplosjonen ved Filipstadkaia 19. desember 1943. På denne tiden var det opprop i avisene om å hjelpe de husville. Ingen fant det merkelig at ekteparet Bøe strakte ut en hjelpende hånd (4).

    Hauglands dramatiske flukt er beskrevet flere steder (1, 4, 7, 8). Beskrivelsene varierer noe, men det er klart at Kvinneklinikken 1. april 1944 ble omringet av et stort antall bevæpnede tyskere mens Haugland holdt på å sende en radiomelding til London (9). Etter en vill flukt gjennom trange luftekanaler, ned en bratt baktrapp til kjelleren og over et to meter høyt plankegjerde med piggtråd på toppen kom Haugland seg i sikkerhet utenfor sykehusområdet. Under flukten skal han ha skutt mot fire tyskere (4, 9), men om de ble drept eller bare såret, vites ikke. Det foreligger ingen rapporter om falne under aksjonen (9).

    Da tyskerne slo til, var Finn Bøe på sitt kontor i leiligheten og hadde akkurat tatt frem radioen for å smuglytte på trenyhetene fra London. Mens Gestapo-aksjonen foregikk, brente han Hauglands papirer (4). Tyskerne gjennomsøkte de to første etasjene på Kvinneklinikken da senderen ble funnet, men Bøes fløyleilighet i tredje etasje ble ikke undersøkt. De må, som Haugland skrev, ha regnet med at Kvinneklinikken var stedet for senderen, men at telegrafisten bodde et annet sted. Haugland var etter flukten bekymret for familien Bøes sikkerhet. Han tok raskt kontakt med Bøe og ba ham og familien flykte til Sverige, de skulle få den nødvendige hjelp. Men Bøe syntes det var unødvendig, han mente familien var utenfor mistanke (4).

    Det finnes ingen holdepunkter for å tro at andre på Kvinneklinikken kjente til Hauglands opphold på loftet eller hvem den fremmede i Bøes leilighet var. Familien Bøe ble boende i reservelegeleiligheten krigen ut, og den ble oppfattet som en sikker dekkleilighet til tross for begivenhetene i april 1944. Sønsteby bodde der igjen i januar 1945 (1).

    Radiosenderen ble altså plassert på loftet i en sykehusbygning der det i 1944 var 2 700 fødsler. Situasjonen var ekstrem, og motstandsbevegelsen benyttet sykehus flere ganger. Fehmer skrev om aksjonen på Rikshospitalet at «han ønsket seg den gang at valget av sendersted måtte bero på et tilfelle», men at han «til sin skuffelse» i oktober 1944 oppdaget enda en radiostasjon i et sykehus, denne gang på Radiumhospitalet (8). Også annen motstandsaktivitet skjedde ved Rikshospitalet, blant annet ved Øyeavdelingen, «Bakteriologen» og Rettsmedisinsk institutt (10, 11).

    Alvorlige etiske problemer er knyttet til det å bruke et sykehusområde, slik Milorg valgte i 1944. Vanskelig sammenliknbare verdier sto mot hverandre – motstandskampen, krigens regler og hensynet til samfunnet. Tidene var ikke normale, og handlinger kan i ettertiden alltid diskuteres.

    Bøe var en av dem som satte sitt eget og familiens liv på spill ved å være en nødvendig hjelper i en dramatisk fase av motstandskampen (fig 3).

    Medisin

    Medisin

    Finn Bøe ble cand.med. i 1933 og hadde en solid og målrettet utdanning bak seg da han i 1940 ble assistentlege og i 1943 reservelege ved Rikshospitalets kvinneklinikk (12). Tidligere hadde han arbeidet ved Kvinneklinikken i Bergen og Oslo kommunale kvinneklinikk.

    Vitenskapelig var han tidlig aktiv, den første artikkelen kom i 1935. Det var endokrinologi og placenta som var hans største interesser, og vitenskapelig er arbeidene om placentasirkulasjon og karmorforlogi de sentrale. Han utfoldet seg også som gynekologisk endokrinolog klinisk, organisatorisk og som redaktør.

    Fra 1935 var hans arbeidsplass i to år Farmakologisk institutt, Universitetet i Oslo. Dyreeksperimentene som ble utført i 1936 – 37 var basis for hans første større vitenskapelige arbeid, som han i 1938 leverte til bedømmelse for den medisinske doktorgrad (2). Komiteen fant det «ikke verdig til å forsvares», det ble omtalt som «umodent» (13). Det var den gang sjelden at noen disputerte og enda sjeldnere at de leverte inn et arbeid da de var tidlig i 30-årene.

    Men avslaget fratok ikke Bøe motet eller energien, og fire år senere leverte han til bedømmelse et nytt dyreeksperimentelt arbeid om placenta og svangerskapets varighet (14). Grunnet krigen fant ikke forsvaret sted før tre og et halvt år senere, i desember 1945 (14). Avhandlingens tema lå «egentlig utenfor den gynekologiske spesialitet», og ingen av medlemmene i bedømmelseskomiteen var gynekologer (15). Det var det 12. doktorgradsarbeidet av en gynekolog i Norge og det første eksperimentelle (16). Etter endt reservelegetjeneste ved Kvinneklinikken var Bøe fra 1947 ansatt i flere år ved Biologisk laboratorium, Nyegaard & Co, fra 1950 som sjef.

    I 1951 ble det opprettet et dosentur i fødselshjelp og kvinnesykdommer ved Universitetet i Bergen. Finn Bøe var eneste søker. Han ble funnet vitenskapelig kompetent og beskikket som dosent fra september 1951. Overlege Kristjar Skajaa (1890 – 1956) ved Oslo kommunale kvinneklinikk, som satt i komiteen, uttalte at Bøe «utvilsomt» var «den gynekolog i landet vårt som er best inne i endokrinologi» (17). Også professor Jørgen Løvset (1896 – 1981), som var sjef i Bergen, satt i komiteen, og ut fra innstillingen var det tydelig at han ønsket Bøe (17). Bøe skulle lede arbeidet med Hormonlaboratoriet (18). Men lønnsforholdene ble ikke godkjent av Legeforeningen, og Bøe reiste ikke til Bergen (19).

    Året etter søkte han professoratet i Oslo da Anton Sunde (1882 – 1968) gikk av for aldersgrensen. Det fantes den gang bare to professorater i faget, i Oslo og i Bergen. Den andre søkeren var overlegen ved gynekologisk avdeling ved Radiumhospitalet, Ernst Harald Schjøtt-Rivers (1901 – 82). Uttalelsen fra de sakkyndige er omfangsrik, den fyller 80 sider i universitetets årsberetning (15). Alle innstilte Schjøtt-Rivers som nummer én ut fra soliditeten i og volumet av hans arbeider. Men hvor vanskelig det var å sammenlikne Bøes eksperimentelle arbeider med Schjøtt-Rivers’ kliniske ble fremhevet gjennom innstillingen.

    Bøe ble berømmet for å ha «angrebet problemer, der er særdeles vanskelige og komplicerede», for sin «ildhu og utrættelige energi» og et «bemærkelsesværdigt talent for experimentel forskning». Løvset påpekte Bøes «affinitet til nye og lite utforskete problemer». Et arbeid som var blitt innsendt etter fristens utløp, og derfor ikke tatt i betraktning, beskrev Skajaa i panegyriske vendinger som «et av de flotteste og verdifulleste arbeider som er gjort i norsk medisin» (15). Det var dette arbeidet som senere ga Finn Bøe et internasjonalt navn (20).

    Han ble invitert til USA for å legge frem resultatene – ingen dagligdags opplevelse for norske gynekologer i 1950-årene. Ifølge Per Bergsjø (1932 – 2010) hadde arbeidet «the quality of a classic» (21). En av figurene viste det arterio-kapillære-venøse karnett i en tertiær villus ved 18 ukers svangerskap. Den ble reprodusert i tallrike artikler og bøker. I standardverket Pathology of the human placenta vises den skjematiske fremstillingen i alle seks utgavene (1967 – 2012), og fremdeles refereres det til flere av Bøes arbeider (22).

    I 1953 ble Bøe ansatt som gynekologisk konsulent ved Aker sykehus. To år senere ble han den første overlege ved den nyopprettede avdeling samme sted (fig 4). Han bygde opp avdelingen til å bli den største i sitt slag i Oslo-området og en av de vitenskapelig mest aktive i Norge. Legestaben økte, og han kunne igjen ta opp forskningen sin, som resulterte i flere artikler, den siste i 1969, året før han døde. Også arbeidene fra slutten av 1960-årene inngår fremdeles som referanser i spesiallitteraturen om placenta.

    Bøe hadde en rekke faglige verv. Han var formann i Norsk Selskap for Endokrinologi, Oslo Gynekologiske Forening, Norsk Gynekologisk Forening, han var nasjonal redaktør for Acta Endocrinologica og Acta Obstetricia et Gynecologica Scandinavica. Han satte selv særlig pris på presidentskapet for den andre Acta Endocrinologica-kongressen i Oslo i 1956 (23, 24). Bøe var opponent for flere sentrale norske gynekologer – Per Agnar Nilsen (1912 – 2000) i 1963, Knut Bjøro (1925 – 2010) i 1966 og Narve Moe (f. 1932) i 1970.

    Finn Bøe skrev også for et bredere publikum, blant annet i Medisinsk årbok, Familieboka og Nye medisinske fremskritt, han var faglig medarbeider i Gyldendals store konversasjonsleksikon og sto for utgivelsen av den norske versjonen av Kvinnens egen legebok i 1952.

    Han og abortnemnda ved Aker sykehus ble et tema i striden om praktiseringen av abortloven fra 1964. Det vakte stor oppsikt at man med samme lov innvilget under halvparten av abortsøknadene ved Oslo kommunale kvinneklinikk og over 90 % ved Aker sykehus (25). Også andre steder i landet ble lovens bokstav tolket ulikt. Dette var en viktig bakgrunn for at man i det politiske miljø innså at noe måtte gjøres med loven. Endringene kom i 1970-årene og endte med at kvinnen selv fikk rett til å ta det endelige valget om svangerskapsavbrudd innen 12. svangerskapsuke.

    Musikk

    Musikk

    Det er ikke bare et munnhell at leger er opptatt av musikk. Det er dokumentert at de er mer musikalsk aktive, som instrumentalister, sangere og publikum, enn andre akademikere (26).

    Finn Bøe var en del av denne tradisjonen. I 1950 ga han en fremstilling av sitt liv de første 25 årene etter artium (27), en av de korteste og mest lakoniske tekstene i en bok der hans studentårskull redegjør for liv og karriere. I Bøes bidrag er det ikke ett ord om krigen, det er en svært summarisk oversikt over det medisinske liv, avsluttet med opplysningen om interesse: «Musikk». Alle som kjente ham, nevner hans store musikalitet, kunnskaper om og interesse for musikk. Ifølge Per Bergsjø var det to temaer som fikk den stillfarne mannen til å tø opp: placenta og Edvard Grieg. I Aftenpostens portrettintervju med ham da han ble 50 år, omtales han i overskriften som «gynekologen og musikeren Finn Bøe» (28).

    Bøes interesser gikk utover det å spille selv. I 1949 utga han en monografi om bysbarnet Edvard Grieg (29). Et vitnesbyrd om ham som musiker og hva musikk kan gjøre, kommer til uttrykk i Knut Hauglands nekrolog. Han forteller om det store press han var under da han bodde hos familien Bøe på Kvinneklinikken (30): «(…) vi ble opptatt som fullverdige familiemedlemmer. Det kan ikke vurderes høyt nok hva det betydde i den situasjon vi befant oss i. Motgangen holdt ofte på å ta kvelertaket på oss. Da var det Finn Bøe satte seg til sitt kjære flygel og tryllet frem tonene fra de store mestere og jaget sorgene på dør» (30).

    Avslutning

    Avslutning

    De som kjente Bøe, nevner alle at han var en fåmælt og tilbakeholden mann. Han fortalte ikke om sin og konas innsats under krigen. Per Bergsjø, som var assistentlege hos Bøe i tre år i slutten av 1960-årene, skrev at han først langt senere fikk vite om Bøes krigsinnsats (21). Det var ikke noe tema – verken i daglig omgang eller i Bøes senere skriftlige oppsummeringer av et levd liv. Det er ikke spor av krigen, verken i hans kortfattede selvbiografi fra 1950 (27) eller i Norges leger (12) – dette i motsetning til hva vi kan lese hos flere andre begge steder. I Finn Bøes få etterlatte papirer finnes det ingenting om krigen, bortsett fra Deltakermedaljen fra 1946. Hans navn ble kort nevnt i avisene i forbindelse med Arne Skouens film Omringet (1960), som var basert på hendelsene på Kvinneklinikken i 1944.

    Finn Bøe døde av kreft i 1970, bare 64 år gammel. Ingen uten hans nærmeste visste at han var alvorlig syk (30). «Samme dag som han døde, utførte han en meget besværlig operasjon», het det i Tidsskriftets nekrolog (31).

    Kolleger og venner samlet inn penger til en byste av Bøe. Den ble skjenket Aker sykehus og avduket i 1978. Den gynekologiske avdelingen ved Aker sykehus ble nedlagt i 2000, men bysten av Bøe står ennå i vestibylen i bygg 2.

    Vi takker Finn Bøes dattersønn Frédéric Robert Beaujean for verdifulle opplysninger og utlån av bilder.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media