Skal sykehus ta innvandringspolitiske hensyn?
Vi finner avgjørelsen til det aktuelle norske regionsykehuset i denne saken kritikkverdig – idet de satte hensynet til gutten til side til fordel for innvandringspolitiske hensyn. Det er hevet over enhver tvil at han var best tjent med en rekonstruktiv operasjon utført på det tidspunkt som opprinnelig var bestemt i Norge. Det er vår mening at å gå tilbake på dette, slik det ble gjort, var en vurdering preget av hensyn til innvandringsregulering. På det tidspunkt sykehuset ga denne vurderingen skriftlig til innvandringsmyndighetene, var det ikke tatt noen endelig beslutning om barnets oppholdstillatelse. Vurderingen var sterkt medvirkende til at han ble sendt ut av landet han var født i.
Med denne «medisinske vurderingen» fritar legene innvandringsmyndighetene fra belastningen det er å overprøve en medisinsk uttalelse. Dette er medisinsk-etisk uholdbart. I svaret på en henvendelse om denne saken skriver helseministeren: «Formuleringen sikker kunnskap om at barnet skal snart forlate landet er (…) brukt i rundskrivet for å gi eksempel på tilfeller der konklusjon kan bli at det ikke bør ytes helsehjelp. Spørsmålet om det i det konkrete tilfellet skal gis helsehjelp til barnet, må imidlertid alltid bero på en skjønnmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle.» Og videre: «For ordens skyld vil jeg også understreke at helsepersonellet i den enkelte sak ikke skal ta innvandringsregulerende hensyn, men at avveining må bero på en medisinskfaglig vurdering» (2).
Denne saken ville ikke vært kjent hvis ikke Patji Alnæs-Katjavivi tilfeldigvis var blitt gjort oppmerksom på den gjennom naboen til den asylsøkende. Det er grunn til bekymring når helsepersonell ved et regionsykehus overser et barns fundamentale medisinske rettigheter, og bekymringsfullt at sykehusets etiske komité ikke finne dette betenkelig.
Hvorfor skriver vi dette? Det Tyskland gjorde, er et godt eksempel på medmenneskelig håndtering av en komplisert situasjon. En medisinsk vurdering må alltid gjøres på et uhildet og faglig forankret grunnlag, ene og alene med barnets beste i tankene. Det blir så opp til innvandringsmyndigheter å ta den endelige avgjørelsen når spørsmål rundt barnets rettigheter utfordres.
I asylsaker der tilbud om nødvendig medisinsk behandling blir trukket tilbake, bør ansvaret for avgjørelsen forankres på avdelingsnivå etter dokumentert rådføring med sykehusets juridisk avdeling. Det bør alltid sendes kopi til pasientombudet og barneombudet. Dette vil:
-
synliggjøre situasjoner der medisinske hensyn kommer i konflikt med hensynet til innvandringsregulering
-
redusere muligheten for tilfeldige og tvilsomme faglig forankrede avgjørelser
-
sikre at pasientombudet og barneombudet raskere vil kunne komme med konstruktive tilbakemeldinger til myndighetene, ved at de får løpende innsyn i enkeltsaker