De første levertransplantasjonene i Norge og veien dit

Fortsettelsen – eller mangelen på sådan

Hvorfor sluttet så Snorre Aune og Gunnar Schistad med levertransplantasjoner? Hvordan reagerte det kirurgiske miljøet? Hva sa pressen og mediene om at man hadde transplantert de første levrene i Skandinavia? For å svare i omvendt rekkefølge: Det sto ikke ett ord om dette i noen norsk avis. Pressens interesse for det som foregikk på sykehusene var den gang minimal. Det kirurgiske miljøet så på det som eksperimentell kirurgi uten klinisk fremtid. Men Snorre Aune, Gunnar Schistad og Andreas Skulberg fikk Michael Skjelderups gullmedalje i 1971 for sitt pionerarbeid. Svaret på det første spørsmålet er i noen grad farget av de andre to svarene. I sin evaluering av levertransplantasjoner i 1982 nevner Thomas Starzl at det i perioden 1968 – 78 var kommet rapporter fra 11 andre sentre i verden med enkeltforsøk eller små serier. En av de siterte var rapporten til Aune, Schistad og Skulberg fra 1972 (5). Det var på det tidspunktet mindre enn 20 steder i verden som drev med organtransplantasjoner, og resultatene var dårlige.

Nyretransplantasjonsprogrammene på avdeling 3 på Ullevål og på kirurgisk avdeling B, Rikshospitalet, der det ble gjort en serie transplantasjoner i tidsrommet 1963 – 83 med gode resultater, er et interessant unntak (13). Barnekirurgen Gunnar Schistad hadde en tanke om at levertransplantasjon var eneste behandling man kunne tilby barn født med galleveisatresi, som hadde 100 % dødelighet. Men verken barnelegene eller nevrokirurgene ville gå inn på muligheten av å bruke barn som donor uansett tilstand. Man hadde på dette tidspunktet ikke innført begrepet hjernedød. Donor var derfor per definisjon i live, og man hadde i liten grad diskutert hvilke betingelser som måtte være oppfylt for å ta ut livsviktige organer når hjertet fortsatt slo (14). Det var først i 1973 at Norge, som det første land i Skandinavia, fikk en egen transplantasjonslov og innføring av begrepet hjernedød. Finland fikk imidlertid en slik lov i 1971. Avstøtning av transplantatet var videre et uoverstigelig hinder for at levertransplantasjon kunne ses på som noe man med god samvittighet kunne tilby sine pasienter. Jeg tror at Snorre Aune og Gunnar Schistad var for pasientrettet til å ville fortsette med denne eksperimentelle kirurgien som de nå beviselig hadde fått til rent teknisk.

Roy Calne arbeidet utrettelig for å finne et medikament mot avstøtning av transplantatet og fortsatte å transplantere. Det er han som har fått mye av æren for utviklingen av ciklosporin, soppen fra Hardangervidda, som ble godkjent som medikament i 1982 og som revolusjonerte transplantasjonens historie (15). Med et slag gikk antall transplantasjonssentre i verden fra 20 til 1 000. Audun Flatmark tok opp levertransplantasjon med ortotopisk teknikk på Rikshospitalet i 1984 og satte transplantasjonene i system. Transplantasjonssenteret på Rikshospitalet har nå passert 1 000 levertransplantasjoner. De første ti årene var ettårsoverlevelsen 63 %. I perioden 2005 – 08 var den 92 % (16).

Det var inspirerende for Morten Ræder og meg helt i begynnelsen av vår kirurgiske karriere å få være så nær to så begavede og dedikerte kirurger som Snorre Aune og Gunnar Schistad. De behersket hele det kirurgiske feltet og var i front av det som var kirurgisk nyskapning i verden. Mot mange odds brøytet de vei i et ulendt terreng, en vei som senere skulle vise seg å føre frem til vellykket behandling.