Re: Valg av spesialitet – et valg for livet

Helen Brandstorp Om forfatteren
Artikkel

Skal vi ha håp om å lokke leger til spesialiteter utenfor sykehus, gir O. Aaslands betraktninger rundt valg av spesialitet viktige innsikter (1). For det er vanskelig for kommuner å gjøre seg lekker for studentene på avstand. Å innlede et langvarig avstandsforhold er nærmest umulig når det på sykehusene kryr av kjekkaser i et miljø studentene gjerne vanker og kjenner seg hjemme i. TV-serien Med hjartet på rette staden nører ikke opp om like mange fantasier som Grey’s Anatomy eller House, for å si det sånn. Men ingen av disse TV-seriene er virkelighet.

Altså må studentene tidlig få muligheter til å oppleve sann og attraktiv legepraksis også utenfor universitetsbyene. Det handler ikke om arrangerte ekteskap, men mer om å sende de unge på lengre dannelsesreiser. Ut av storbyene, gjerne langt ut. Prestisjeutdanninger ved Harvard og Yale i USA, McMaster i Canada, i Sør-Afrika og Australia har vist oss veien. Suksess med å legge mer praksisnær utdanning ut til generalister på småsykehus og i kommunehelsetjenesten er dokumentert (2). Lengre deler av legedanningen tettere på både veiledere og pasienter, gir pasientsentrerte studenter som kan sin medisinske teori i tillegg til å jobbe med folk.

Legers spesialistutdanning opplever dessuten nå sin andre vår ettersom myndighetene jobber frem en ny modell. Turnustjenesten kalles i dokumentene nå for «Del 1» i spesialiseringsløpet. Innholdet i denne første delen er som før: Ett år på sykehus og et halvt år i kommunehelsetjenesten. Imidlertid kan studentene i ny ordning komme til å måtte velge sin spesialitet rett etter endt grunnstudium i stedet for etter endt turnustjeneste (del 1). Det kan synes effektivt å starte et spesialitetsløp rett etter grunnstudiet, men for alle andre steder enn universitetsbyene er det viktig at turnuslegene kommer med et åpent sinn og er mulige å rekruttere. Turnusleger har alltid vært viktige for rekruttering til småsykehus og kommuner, og fremdeles bør turnuslegen få anledning til å bli værende, også hvis det betyr bytte av spesialitet. Del 1 i ny spesialistutdanning må derfor ikke være knyttet strengt til en allerede valgt spesialitet, men virkelig være lik for alle, slik at man i realiteten ikke trenger å velge spesialitet før man har fått prøve seg som lege med ansvar i turnus/del 1. Dessuten må både del 1 og de senere delene i spesialiseringsløpene bygge opp om faglig kompetansebygging også utenfor universitetsbyene. Kurs og veiledning bør bevisst gjøres desentralisert for å bygge attraktive fagmiljøer her. Blir spesialistutdanningen derimot mer sentralisert, kan vi fort se skilsmisser til fordel for faglige muligheter i storbyen.

Spesialistene i allmenn- og samfunnsmedisin jobber nær der vi alle lever våre liv, der helse skapes, og det meste av sykdom håndteres i dagliglivene til folk. Heltene på småsykehus står ikke tilbake for de på de store stedene. Tvert imot. I mer desentraliserte studieløp vil studentene være i trygge hender og få frihet til å ta bedre informerte spesialitetsvalg.

Anbefalte artikler