Hvordan snakke med barn – om det vi ikke snakker om

Bente Prytz Mjølstad Om forfatteren
Artikkel

Osen, Nina Lien

Relling, Marit Hegstad

Overvik , Marit

Barne- og familiesamtaler i psykisk helsevern for voksne

En praktisk håndbok for helsepersonell og barneansvarlig. 191 s, ill. Oslo: Kommuneforlaget, 2015. Pris NOK 388

ISBN 978-82-446-2242-4

«Når man er vokst opp i et hjem med psykisk sykdom eller rus er man nærmest ‘trent i’ å være taus», skriver Maja Michelsen i en kronikk om sin barndomserfaring med en alvorlig syk mor (1). Maja lærte seg tidlig ordene «suicidal», «manisk», «ECT» og «litium». Om møte med helsepersonell sier hun følgende: «Som barn ble jeg ofte møtt av standardfraser som jeg følte var mer innøvd enn tegn på ekte engasjement og medfølelse. En slik hyppig brukt frase var: ‘Du behøver ikke å ha dårlig samvittighet.’.»

Forfatterne, et knippe barneansvarlige ved Tiller DPS, har som sin hjertesak å gjøre helsepersonell bedre til å hjelpe barn som Maja. Gjennom år er de blitt berørt av utallige historier om et helsevesen som ikke har evnet å se eller ivareta disse barna. Denne «skampletten» i medisinens historie ledet i 2010 frem til egne lover om barn som pårørende (2, 3). Forfatterne ønsker å gi et praktisk hjelpemiddel til helsepersonell i møtet med familier der foreldre er syke og barn pårørende.

Foruten innledningen består boken av to deler. I del 1 gis en innføring i teoretiske og metodiske prinsipper i barne- og familiesamtaler. Modellen forfatterne presenterer, tar utgangspunkt i William Beardslees forebyggende familieintervensjon (FFI) (4). I del 2 har de søkelyset på praktiske gjennomføringer av samtaler. Med utgangspunkt i ni møter med ulike familier vises eksempler på hvordan man kan gå frem når man ønsker å snakke med barn om foreldrenes sykdom. Eksemplene er basert på forfatternes erfaringer fra klinisk arbeid. Møtene er inndelt etter alder på barna og synliggjør betydningen av å tilpasse kommunikasjonen i forhold til barnets alder/utviklingsnivå. Margteksten i del 2 viser til vurderinger og handlinger i praksishistoriene som er beskrevet og faglig begrunnet i del 1.

Boken er tiltalende med rike illustrasjoner laget av Marit Hegstad Relling. De er med på å lette formidlingen av budskapet. Tegninger som visualiserer psykiske lidelser som «tankesykdom», og skjemaer som «Hvem hjelper meg», er enkle verktøy som lett kan overføres til egen praksishverdag.

Forfatterne viser hvordan helsepersonell kan bidra til å forebygge at barn som pårørende utvikler egne helseproblemer. De lykkes med å formidle en oppskrift som egentlig er ganske enkel: å legge til rette for å la barn få fortelle om sine opplevelser og tanker, gi alderstilpasset informasjon og bryte ned tabuer. Boken gir nødvendige verktøy til å komme i mål med samtalene. Veien videre er trolig vanskeligere, men ikke mindre viktig: hvordan jobbe for å sikre at barn og foreldre får trygghet i en vanskelig livssituasjon. Stikkord her er nettverksarbeid og godt tverrfaglig samarbeid. Her gis gode føringer for hvordan man kan komme i gang med slike prosesser.

Jeg anbefaler boken på det varmeste til alle profesjoner som kommer i kontakt med alvorlig syke foreldre eller barn som pårørende.

Anbefalte artikler