Grundig og god fortolkning av medikalisering

Eivind Meland Om forfatteren

Brinkmann, Svend

Det diagnostiserte livet

Økende sykeliggjøring i samfunnet. 292 s, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2015. Pris NOK 439

ISBN 978-82-321-0432-1

Svend Brinkmann er redaktør for denne antologien av tekster hvor man analyserer medikalisering og sykeliggjøring i moderne samfunn. Målgruppen er primært aktører innen akademisk psykologi og samfunnsvitenskap, men også terapeuter innen medisin og psykologi. Her er mange tekster som vil glede spesielt terapeuter med interesse for refleksjon om de individuelle og samfunnsmessige komplikasjonene av diagnostisk og terapeutisk innsats. Boken kan også leses av den opplyste allmennhet, selv om noen bidrag inneholder fagtermer som ikke er selvforklarende.

Brinkmann skriver selv det første og siste kapitlet. På den måten rammer han stoffet inn ved å gi et historisk bakteppe og avslutningsvis å tegne et kart over dagens dilemmaer og utfordringer. Den første delen inneholder seks perspektiver på sykeliggjøringen som fenomen. Her finner vi filosofiske analyser, sosiologiske analyser, det idéhistoriske perspektivet og ikke minst en interessant analyse av terapeutisk forståelse i valget mellom et essensialistisk (sykdom forstått som objekt) og et dialogisk eller kontekstuelt (sykdom forstått som invitasjon og interaksjon) sykdomssyn.

I den andre delen gir forfatterne en fremstilling av diagnostiske praksiser og kategorier som er aktuelle i vår samtid: AD/HD, fedme, depresjon (rettere sagt tristhet), avhengighetstilstander og kroppslige helseplager. Et sentralt omdreiningspunkt for de forskjellige temaene er Ian Hackings forståelse av hvordan sykdom konstrueres sosialt. Når vi prøver å fange disse fenomenene som diagnostiske, objektive kategorier, engasjeres vi i en aktivitet som kan sammenliknes med forsøk på å fange vår egen hale. Mennesker er selvfortolkende og meningssøkende subjekter som har behov for identiteter. Derfor blir diagnosene gjenstand for grenseløs inflasjon. Mange andre perspektiver analyseres også, for eksempel individualisering, forbruksideologi, normoppløsning, feminisering av pedagogikken og sosial ustabilitet – for å nevne noen få.

Jeg har i forskjellige sammenhenger kritisert den sosiologiske og sosialpsykologiske kritikken mot medikalisering og terapeutisering for å mangle en alternativ etisk horisont. Selv om jeg kunne ønsket at Brinkmann hadde lagt større vekt på det, finner vi anslag til alternativer i disse tekstene. Jeg sikter spesielt til kapitlet om å forstå sykdom som invitasjon og dialog og kapitlet om avhengighetstilstander. Det er ingen tilfeldighet at biologen og antropologen Gregory Bateson (1904 – 80) er en sentral referanse for begge disse kapitlene. Hans analyse av hvordan vi er innvevd i økologiske fellesskap, og hvor nødvendig det er å forstå oss selv som tilhørende i noe større enn oss selv, er sentralt for forfatterne av disse delene. For Bateson og undertegnede er det naturlig å forstå sykeliggjøringen som uttrykk for at vi har gjort oss hjemløse i en verden hvor tilhørigheten i en hellighetsdimensjon er en livsbetingelse.

Men for all del: Boken anbefales!

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler