Å sette brukeren i sentrum – allerede som student

Idé og planlegging

I medisinstudiet har vi gjort for lite for å øke studentenes praktiske kompetanse i brukermedvirkning og samhandling. Vi så derfor omlegging til ny studieplan i Oslo (Oslo 2014) som en anledning til å innføre et nytt undervisningsopplegg innenfor samfunnsmedisinundervisningen i studiets rus-og-psykiatri-modul (modul 5). Ganske tidlig i reformprosessen planla vi at studentene skulle få prøve seg som fastlege i et ansvarsgruppemøte der de øvrige deltakerne så langt som mulig spilte seg selv.

Undervisningsopplegget (ramme 1) er utformet ut fra tanke om at den beste måten å erkjenne utfordringer, dilemmaer og mulig gevinster av brukerinvolvering på, er ved å prøve det ut i praksis – med skolerte brukere i en reell fremtidig arbeidssituasjon. Vi ønsket også å fremheve den lovfestede rettigheten til individuell plan, som er en veldig god mulighet til å forankre og forplikte behandlingen, men som av ulike grunner brukes for lite (10). Studentene får også øvd seg på samhandling med brukere og andre yrkesgrupper og får innsikt i den vesentlige kompetansen annet helse- og sosialpersonell sitter med som de senere i sitt arbeid som lege kan spille på. Fastlegen er en viktig aktør i ansvarsgruppemøtet og ofte den eneste i gruppen med reell beslutningsmyndighet.

Prosessen startet med et idémyldringsmøte mellom to av forfatterne (IAH og AKL), professor i medisinsk informatikk Per Grøttum og forhenværende professor i medisinsk pedagogikk Sten Ludvigsen. Høsten 2014 gjennomførte undervisningsansvarlige og representanter fra brukerorganisasjoner på rusfeltet to planleggingsmøter. Sammen planla vi selve simuleringen. Brukerrepresentantene kom med helt vesentlige innspill til opplegget, inkludert læringsutbyttet i modulen. Det at undervisningen slik ble utformet i fellesskap av brukere og de fagansvarlige, har vært avgjørende for at prosjektet kunne gjennomføres i tråd med hensikten – som var å sette brukermedvirkning i sentrum.

Neste trinn var møte med representanter fra Oslo kommune. Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo har inngått en samarbeidsavtale med byråd for eldre og sosiale tjenester, og responsen fra ledere og personell fra ulike bydeler var entusiastisk. Vi diskuterte ansvarsgruppemøtet som læringsarena og fikk mange gode innspill. Aktuelle problemstillinger og utfordringer har også vært diskutert med ulike helseprofesjoner i tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB).

Prosjektet er ambisiøst og krever mye koordinering og stor innsats fra de involverte. Instituttet bidrar med administrativ hjelp. Økonomisk er det kalkulerte kostnader til i overkant av 50 000 kroner per halvår. Oslo kommune og Oslo universitetssykehus ved Seksjon spesialiserte ruspoliklinikker har sjenerøst stilt sine medarbeidere til disposisjon, uten krav om vederlag. Men brukerne har lang erfaring som brukerrepresentanter, og lærernes oppfatning var at de må få lønn etter samme satser som de får i sine mange ulike engasjementer i helseforetakene. Det har det imidlertid vært vanskelig å få gjennomslag for ved Det medisinske fakultet, som mener universitetets vanlige lønnsstige må brukes.

Et viktig element ved denne undervisningen er å belyse det mulige dilemmaet mellom medisinsk forsvarlig behandling og brukermedvirkning. Vi mener derfor at vi trenger brukere som har erfaring fra likemannsarbeid eller annen erfaring med brukermedvirkning. Brukerne er – sammen med de andre erfarne fagfolkene i ansvargruppemøtet – eksperter i denne undervisningen. Forstår ikke universitetene at de også må begynne å engasjere brukere i utviklingsarbeid, noe helseforetakene for lengst har forstått?