Behov for tydeleg leiarskap
Undervisinga på medisinstudiet er i dag ivaretatt av spesialistar og forskarar med stor kunnskap innanfor sine respektive fagområde. Dette bidreg til å sikre den faglege kvaliteten i undervisinga. Ansvaret for innhaldet i kvart emne har difor vore hos spesialistane. Diverre opplever vi at denne fragmenteringa av det faglege ansvaret også har uheldige konsekvensar. Alle undervisarane ynskjer at studentane skal kunne deira teig av medisinen særleg godt. Freistinga til å fylle undervisinga med store mengder informasjon frå eige fagfelt kan bli sterk. Utan prioritering i undervisinga er det utfordrande for studentane å finne fram til den viktigaste kunnskapen, og heilskapsperspektivet i utdanninga blir svekka. Skal studentane lære «alt», kan resultatet bli at dei lærer mindre.
Det er ikkje snakk om at studentane skal lære mindre i utdanninga. Det er snakk om å erkjenne at studentane har ein avgrensa læringskapasitet. Di meir merksemd studentane må rette mot spesialiststoff, di større blir risikoen for at dei møter pasienten med kunnskapsmanglar på sentrale område. Av denne grunnen meiner vi at det ikkje kan vere den enkelte undervisar åleine som skal bestemme kva studentane skal lære, og bli testa i på eksamen. Undervisinga i eit fagfelt kan ikkje reduserast til summen av kjepphestane til dei enkelte undervisarane.
Undervisarane må i fellesskap ta diskusjonen om kva som er viktig innanfor deira fagfelt, korleis dei kan formidle dette på best mogeleg måte og korleis undervisinga deira passar inn med resten av studieplanen. Vi meiner det er eit av dei viktigaste grepa for å heve utdanningskvaliteten på medisinstudiet. For å oppnå dette må både studieleiinga og fagmiljøa utvise tydeleg leiarskap, og det må skapast ein kultur for samarbeid og leiing i utdanning. På denne måten kan ein gjere gode prioriteringar i undervisinga og arbeide saman for kvalitet i undervisingsmetode og -innhald. Slik vil medisinstudiet bli til noko meir enn summen av fagbolkane.
Studieleiingane er klare over utfordringane, og vi opplever at dei har sterk vilje til å heve utdanningskvaliteten. Utfordringa er implementering av desse intensjonane. Per Brodal skreiv etter studieplanrevisjonen ved Universitetet i Oslo at eit mål ved revisjonar må vere at «både studieplanen og fakultetets organisasjon endres så mye at det ikke er mulig for den enkelte lærer å forholde seg akkurat som før» (5). Ved Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet har dei ved ein nyleg studiegjennomgang kome til same konklusjon: «Ved revisjonen i 2003 ble det pekt på mye av det samme som deler av denne rapporten peker på. Derfor er det viktig å erkjenne at ‘Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl’» (4). Det trengst sterke grep for å få til endringar blant undervisarane.