Om faget geriatri – et grunnlag for viten

Sigurd Sparr Om forfatteren
Artikkel

Lally, Frank

Roffe, Christine

Geriatric medicine

An evidence-based approach. 221 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2014. Pris GBP 25

ISBN 978-0-19-968964-4

Boken er ikke en lærebok i geriatri i egentlig forstand. Den er mer en bok som gir innblikk i hva faget står for, både hvordan det har utviklet seg, fra Marjory Warren publiserte sin artikkel i 1943, til situasjonen i dag hvor faget særlig omfatter akutt sykdom hos skrøpelige eldre, og alle de forhold som er avgjørende for et best mulig liv i alderdommen.

De 16 kapitlene er skrevet av forskjellige forfattere, og teksten er selvsagt preget av dette. De har lagt vekt på hva som er dokumentert i forskning, og det er mange «bokser» eller rammer med nøkkelpunkter. Hvert kapittel har en oppsummering/konklusjon. Det er vist til aktuelle nettsider for hvert kapittel, med henvisning til retningslinjer der dette finnes. Videre er det et vell av referanser, noen steder opp mot 100 bare for ett kapittel, f.eks. i kapitlet om urininkontinens s. 96.

Boken er dedikert til professor Peter Crome som har vært inspirator for de ansvarlige redaktørene, Frank Lally og Christine Roffe.

Målgruppen er særlig dem som har faglig bakgrunn, og som er involvert i utviklingen av helsetjenester for gamle, både spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste. Målet er å gi «bakgrunn for tenking innen geriatri, gi innsyn i forskning på området og anvise kilder for aktuell informasjon, samt peke på ubesvarte spørsmål».

Jeg synes boken langt på vei oppnår siktemålet. Kapitlene er ujevne, fra lærebokpreget oversikt, f.eks. om urininkontinens, til kapitlet om demens hvor man kun omtaler hukommelsesklinikker. I et eget kapittel diskuterer man begrepet «frailty», som vi vel helst oversetter til «skrøpelighet». Akutt slag og viderebehandling er geriatri i Storbritannia, og det er gode grunner for at dette også kunne være hensiktsmessig andre steder.

Flere steder er det understreket at gamle mennesker er underrepresentert i klinisk forskning, og det anbefales å ta tak i dette forholdet. Eldre mennesker bør også i større grad være med på planlegging og design av studier. De to siste kapitlene omhandler dette. Det kan være grunnen til at noen av anbefalingene hviler på et noe tynt grunnlag, for eksempel behandling med medikamenter for depresjon i høy alder.

Jeg anbefaler ikke boken som lærebok for studenter, men som grunnlag for refleksjon og innsikt hos fagfolk som planlegger og leder organisering av helsetjenester for eldre, f.eks. byråkrater og direktører.

Anbefalte artikler