Arbeidslinjen
Etter at arbeidslinjen ble innført, har visstnok alle de tallrike reformene i folketrygden betydd nedskjæringer, med ett unntak, stønaden ved svangerskap og fødsel. Claussen går inn på noen av reformene, særlig pensjonsreformen, som han skriver er til gunst for velutdannede eldre menn, mens alle andre har fått dårligere vilkår. Han peker også på et problem med arbeidsavklaringspenger. De ble innført i 2010 og omfatter nå vel 160 000 personer. Arbeidsavklaringspenger skal vare i maksimum fire år, og hva som vil skje med alle som snart når grensen, er uklart.
Velbegrunnet og informativ kritikk av arbeidslinjen finner vi også i kapitlene av Ebba Wergeland som allerede i tittelen skriver at arbeidslinjen ga oss skammen tilbake. Det samme synet finner vi hos Steinar Westin som har valgt tittelen Er velferdsstaten en av verdens utryddingstruede arter?
Bjørn Halvorsen spør i sitt innlegg om hvordan folketrygdens mål om trygghet, fordeling og selvhjelp er ivaretatt med pensjonsreformen, IA-samarbeidet og Nav-reformen. De to siste mener han har hatt liten effekt i forhold til målsettingen, mens pensjonsreformen i større grad har fungert som tenkt. Asbjørn Kjønstad diskuterer om alderspensjonsordningen er vernet av Grunnloven og svarer et betinget nei på det.
Aksel Hatland skriver opplysende om den nye migrasjonen og utfordringene for folketrygden og konkluderer med at økonomisk har immigrasjonen lite å si. Han mener at restriktive politiske programerklæringer ser mer ut til å skyldes velgerholdninger enn økonomien. Han siterer EU-kommisjonen på at arbeidstakere fra andre land er netto bidragsytere til de offentlige finansene i innvandringslandet. Hatland deler riktignok den delen av kritikken mot trygdeeksport innenfor EU som gjelder utbetaling av barnetrygd og kontantstøtte til familiemedlemmer som ikke bor i landet.
Den første delen inneholder også et kapittel skrevet av Alf Erling Risa, professor i samfunnsøkonomi i Bergen. Jeg forsto dessverre lite av det. Men jeg tror kanskje at han misforstår når han skriver at folketrygden ved innføringen bare måtte understøtte pensjonister i fire år da aldersgrensen den gang var 70 år og gjennomsnittsalderen 74.