Clinical fellow
Jobben som «clinical fellow» innebærer rett og slett å lære å operere. Jeg hadde svært lite elektiv knekirurgisk erfaring da jeg kom hit, men jeg hadde minimumskravet til kneproteser fra Kongsvinger sykehus. Hoveddelen av spesialiseringen min er fra Akershus universitetssykehus, der jeg for det meste opererte frakturer. Jeg var med andre ord ganske grønn, men det er jo litt av poenget.
Jeg opererer tre dager i uken og har poliklinikk de to andre dagene. Jeg ser pasientene både før og etter operasjonen, og det går bare et par uker fra pasienten søkes inn til vi opererer. Det er tilfredsstillende å se pasientene sine gjennom hele behandlingsforløpet. Hvis jeg kunne endre én ting i det norske helsevesenet, måtte det være å sørge for at legene følger opp sine egne pasienter på poliklinikken. Det burde vært en selvfølge, men i store avdelinger med mange leger og kompliserte vaktlister er det unntaket heller enn regelen. Men det får de til i London.
Jeg jobber for fire ulike kirurger, som har hver sin operasjonsdag. To driver hovedsakelig med bløtdelskirurgi, to med protesekirurgi. På operasjonsdagene ser jeg alle pasientene om morgenen. Pasienten og jeg signerer en samtykkeerklæring der inngrepets art, formål og vanlige komplikasjoner er spesifisert. Det er en viktig sikkerhets-rutine for å forhindre feilinngrep eller at feil kne blir operert, noe det er en reell fare for på et sykehus der man setter inn over tusen proteser i året. Ingen trilles inn på operasjonsavdelingen før dette er i orden.
Hver dag går enten jeg eller assistentlegen en liten visitt. Det er sjelden mer enn ti knepasienter innlagt, ettersom bløtdelspasientene som regel håndteres som dagkirugi. Turnuslegen bruker deretter resten av dagen på å følge opp våre forordninger. Hver seksjon har sin turnuslege. De fire knekirurgene har altså en turnuslege som har som eneste oppgave å passe på de innlagte knepasientene. Turnuslegene fører medikamentlister, sørger for at røntgenbilder blir tatt, blodprøver fulgt opp og epikrise skrives. Ved behov assisterer de også på operasjonssalen. Det fungerer utmerket, og det betyr at de andre legene kan bruke dagen til å operere eller ha poliklinikk. I løpet av dagen oppdateres vi om de innlagte pasientene ved behov.
Kirurgene leirer selv pasienten på operasjonsbordet. Det ses på som en del av operasjonen. Hver operasjonsstue har sin egen anestesilege som kjenner kirurgene godt. Vedkommende har ikke andre oppgaver. Det går derfor ganske kort tid mellom operasjonene, sjelden mer enn en halvtime. En ons-dag i måneden har vi «superliste». Da er det to anestesileger og en ekstra operasjonssykepleier. Mens vi opererer, bedøves neste pasient i et siderom. Når pasienten er operert og trilles ut, vaskes gulvet og den neste trilles inn. Det går da ikke mer enn ti minutter mellom operasjonene. På den måten setter vi inn seks primærproteser på en dag på samme stue (kl 08 – 17). Vi er alltid to kirurger på disse dagene, og for å få tid til en pust i bakken, bytter vi på å lukke. En av kirurgene er alltid på stuen til pasienten er over i vanlig seng. Til tross for de ekstra lønnsutgiftene er inntjeningen på stuen 50 % høyere enn på en vanlig dag (Diane Back, personlig meddelelse).
Min kliniske hverdag er travel, og jeg ser hundrevis av pasienter hver måned. De første tre månedene opererte jeg ikke så mye og bare med påholden kniv – til de stolte på meg. Nå har jeg egne lister stadig vekk, og sjefene mine er sjeldnere og sjeldnere å se på stuen. I løpet av de første 12 månedene satte jeg inn 150 kneproteser og gjorde over 200 skopier. Volumet er enormt, og jeg får sett kompliserte tilfeller hver uke. Nå har jeg begynt med selvstendige revisjoner. Læringskurven er bratt. Det er en god mestringsfølelse, men jeg er fremdeles veldig glad for å ha Londons ledende knekirurger en etasje eller to unna.