Geta øyesykehus
Vi kom frem til Geta sykehus like etter solnedgang og ble i mørket sluppet inn av vakten gjennom den store dobbelte jernporten til et inngjerdet sykehusområde. Et utall av små bål under tak langs sykehusmuren ga, i tillegg til de elektriske lampene, et svakt skinn over pårørende og pasienter som kokte maten sin og sov under ulltepper på det harde betonggulvet. Sovende gatehunder flyttet seg langsomt for billyktene der vi ble kjørt til vår bolig, en tre etasjers bygning med leiligheter til besøkende. Neste morgen kunne vi ta hele sykehusområdet i øyesyn, vist rundt av vår reisefelle, InFiLs leder, Svein Lie, som er sønn av Inger og Finn Lie. Han har fulgt dette prosjektet fra starten.
Sentralt er registreringsbygningen med køordning til de flere hundre pasientene som daglig møter opp til kirurgisk behandling uten å ha forhåndsbestilt. Alle pasientene får journal som blir oppbevart i sykehusets arkiv. Derfra går de over til den nye sentralblokken med stor ventehall, undersøkelsesrom og gang over til operasjonsfløyen med anestesirom med 15 benker der en mann kontinuerlig setter lokal øyeanestesi. Her er to operasjonsstuer, den ene med fire bord, den andre med ett. I samme bygning er det stor sengeavdeling der pasientene ligger en natt etter operasjonen og der de blir tilsett av operatøren neste morgen. Her blir de stelt av pårørende som også gir dem mat, men som må sove ute ved sine små bål. Det er anledning til å få eget rom med sengebenk også til pårørende, men det koster 200 rupier, 12 norske kroner. Det slående er alle apekattene mellom pasientene og de pårørende – og så løshundene, magre med bedende blikk mot enhver matmulighet mens de klør seg i den skabbete pelsen. Apekattene er mer livsdyktige der de lekende lett beveger seg fra bakken til de store trærne, hunnene med ungene hengende på mage eller rygg, hannene majestetisk vandrende med sin store kjønnsprakt. Også disse på stadig jakt etter noe spiselig mellom de matlagende pårørende. Forsøket på å holde apekattene borte ved hjelp av elektrisk tråd rundt hele gjerdet har vært et foreløpig helt mislykket norsk prosjekt.
Vi startet morgenen i møte med sykehusets ledelse. De opererte i fjor 43 768 pasienter, inkludert de som ble operert ved øyeklinikkene i distriktet (6). Sykehuset er Nepals neststørste øyesykehus og det eneste som har status «Center of Exellence». Staben er på 140, 90 på sykehuset i Geta, resten på øyeklinikkene. Omtrent 60 % av pasientene kommer fra India. I tillegg til grå stær, opererer de grønn stær, skjeling og skader. De utfører også øyelokksplastikk og i fjor 39 hornhinnetransplantasjoner. Hornhinnene får de fra en hornhinnebank i Katmandu, dit de også sender selvhøstede hornhinner. De har nå planer om å opprette egen slik bank i Geta. Sykehuset driver 11 øyeklinikker blant fattige i fjellområdet i regionens ni distrikter. Her er det stedlig stab som diagnostiserer øyesykdommer og sender de pasientene som kan betale til Geta. Pasientene må betale 240 kroner for fast linse, 640 kroner hvis de blir operert med faco og myk linse. Kommer det pasienter uten penger, får de likevel operasjon. To til tre ganger i året reiser øyeleger fra Geta med fullt team og utstyr til øyeklinikkene der de opererer enten på distriktssykehus eller skoler i nærheten. De som opereres der får dette gratis (6).