Hvem bør stå i front i akutten?
– For å si det sånn, når jeg skisserer dette systemet for amerikanere og kanadiere, at turnuslegene står i front i norske akuttmottak, da ser de rart på meg og spør «Men hvordan i alle dager får dere pasientene til å finne seg i dette? Å bli møtt av de mest uerfarne legene?». Det er et betimelig spørsmål som jeg ikke har noe godt svar på.
Her er vi ved kjernen av noe av det eneste familien Risøe er faglig uenig om. I hvilken grad bør ferske leger kastes ut i det? Hva lærer de mest av, og hva er best for pasientene? Sigrid er en ivrig forkjemper for bratte læringskurver. For alenevakter med sikkerhetsnett.
– Da jeg gikk i turnus på Gjøvik sykehus, var jeg så heldig at det var en assistentlege på huset om natten. Hjelpen var der hvis jeg trengte den. Men jeg håndterte alle jeg følte meg trygge på å takle på egenhånd, rapporterte til assistentlegen før morgenmøtet og lærte enormt mye av å være den som sto foran. På Ahus, derimot, der er det fem sjikt, og turnuslegene får bare stå bak og se på! Læringsutbyttet blir veldig mye dårligere, slår hun fast.
Mor Cecilie er ikke like bastant, men enig i at man lærer best av å måtte bruke hodet.
– Klart det er mye læring i å være i front og måtte gjøre seg opp en mening på egen hånd før man eventuelt ringer bakvakten. Men for pasientene er det mest effektivt å møte folk med mye kompetanse, så på en eller annen måte må man prøve å balansere de to behovene, sier hun.
– Dagens pasienter ville uansett ikke ha godtatt å bli behandlet slik de ble i 1980-årene. I dag er pasientene mer krevende og opplyste og forventer «den beste behandling» når de selv er syke. De ville ikke tatt til takke med en fersk turnuslege med en baby på armen, og de tolererer ikke selv relativt sjeldne anfall med atrieflimmer som de gjorde i gamle dager. Nå vil de ha den brent bort! Pasientforventningene har hatt en sentraliserende effekt, og det har ført til en spissing av funksjoner, mener Cecilie.
– Siden jeg studerte, har det vært en kunnskapseksplosjon, og det er mye vanskeligere å holde oversikt over hele fagområdet indremedisin, for eksempel. Smal kompetanse latterliggjøres av enkelte medisinere, men når de blir syke selv, er de fryktelig glade for at legen er superspesialist på prosedyrer eller på akkurat det de feiler.
Petter er glad for at moren hans er superspesialist. Han føler seg utrolig privilegert som har gått igjennom hele studietiden med et naturlig forbilde, en han har kunnet spørre om råd. En som gjør at respekten for overlegene ikke er plagsomt høy.
– Du får et mer jordnært forhold til at de som har holdt på lenge og har spisskompetanse i ett felt, ikke nødvendigvis har full kontroll på alt utenfor sitt felt, sier han.
Temaet engasjerer de tre rundt bordet, og de diskuterer heftig og begeistret. Ikke alt egner seg på trykk. Venner og kjente beskriver dem som en varm familie som står hverandre nær. Cecilie omtales som en tøff og vellykket kardiolog som ikke liker dill og dall og som er utrolig glad i familien sin. Huset har alltid vært fullt av ungdommer. Petter hadde mange venner, og de fylte det lille rekkehuset til randen. Da kjøpte Cecilie like godt en enebolig på Haslum. Svigerdatteren flyttet inn da hun gikk på videregående, og svigersønnen kom med sitt flyttelass litt senere. Her holdt Cecilie ungdommen i tøylene, og da alle hadde forlatt redet, flyttet hun tilbake til rekkehusgrenda på Kolsås. De sosiale genene har gått i arv, og også Petters hjem er åpent for store mengder venner og kjente. Da han var medisinstudent, invitert han hele kullet på julebord – flere år på rad. Senere har han gjentatt suksessen med Institutt for kirurgisk forskning og leger ved Akershus universitetssykehus.