Å gjenvinne kontakten med egne muligheter
Hva var det sentrale motivet for å søke gruppen? Forutsetningene var ulike, noe som selvfølgelig hadde mye å si. Like fullt var de rammet av det samme traumet. For alle var det et dramatisk brudd som gjorde nyorientering vanskelig – også fordi de sto midt i en valgsituasjon i studier og yrke. Så hvordan skulle de finne tilbake til den de var eller ønsket å bli?
Svaret var ikke opplagt, og en naturlig impuls var å studere hvordan de andre mestret utfordringene. For noen handlet det om lange perioder som var fine, men også om plutselige «fall» til sterk fortvilelse og usikkerhet, etter at de lenge hadde trodd at nå hadde alt ordnet seg. Det kunne også dreie seg om løsningsforsøk som å drikke seg full. Derfor var de andre i gruppen viktige: ungdommene kunne være åpne om det som tynget, enten det var problemer i familien, svake skolekarakterer eller for mye alkohol. Sammen fant de en måte å være i verden på.
I møtet med lidelsesfeller etableres en sammenheng. Selv om de opplevde seg som forandret, ble de i gruppen møtt som den samme gamle. Der var det også greit å føle seg svak, på tross av at de var i en fase av livet der mange andre kjenner seg sterke og optimistiske. Gjennom kjennskapet til hverandres små seire kom tanken om at det kan også jeg klare – i hvert fall om en stund.
Når enkelte valgte å gå inn og ut av gruppen, kan forklaringen være at de prøvde seg uten, men merket at det etter en stund var nødvendig å vende tilbake. Slik erfarte de at kontinuiteten i tilværelsen riktignok var forstyrret, men ikke brutt. Gruppen ble et familieliknende overgangsobjekt som den enkelte trengte for å gjenoppta den alderstypiske utviklingen (2). I gruppen ble de heller ikke isolerte ofre, alene med sine sår. I samværet oppsto nyanser, og både løsningsforsøk som fungerte og de som ikke fungerte, ble løftet frem. Her kom humoren inn. Alene var man ikke særlig lystig, men sammen var det ofte mulig å se de lyse sidene også. Speilingen gjorde det mulig å oppdage en vei videre.