Nyttig, men unøyaktig om jus og saksbehandling

Bente Ohnstad Om forfatteren
Artikkel

Skaug, Lasse

Jus og saksbehandling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten

231 s. Oslo: Kommuneforlaget, 2013. Pris NOK 398

ISBN 978-82-446-2124-3

Boken omhandler helse- og omsorgstjenesteloven fra 2011. Den er inndelt i fem deler og omtaler både saksbehandling, kommunens ansvar og plikter, brukerrettigheter, internkontroll og kvalitetsforbedring. Først presenteres hovedtrekkene i «lovreformen», som om dette er noe entydig. Det var to reformer som førte frem til felles lov for helse- og omsorgstjenestene i kommunene, nemlig en reform som samlet helse- og omsorgstjenestene i én felles lov, og samhandlingsreformen.

Forfatteren skiller ikke mellom tildeling og ytelse av helsehjelp. Denne distinksjonen er grunnleggende for å forstå hvilke lover som gjelder: Tildeling (samt inngripende tiltak og klage) følger i hovedsak saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven, mens ytelse av helsehjelp og omsorgstjenester – som behandling, pleie og omsorg – reguleres av helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven.

I kapittel 4.4 sier forfatteren at tema for boken er helse- og omsorgstjenester når kommunen fatter enkeltvedtak. Deretter omtales pasientrettighetene. Det burde ha kommet tydeligere frem at pasient- og brukerrettighetsloven primært gjelder mellom den som yter og den som mottar hjelp. Med andre ord, når legen, pleieren o.a. er pliktsubjekt, gjelder pasient- og brukerrettighetsloven. Når saksbehandleren er pliktsubjekt, gjelder forvaltningsloven.

Saksbehandlerne skal primært ha god kjennskap til forvaltningsloven, og det er saksbehandling boken sier at den vil behandle. Forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder ved enkelte tildelingsvedtak om helsehjelp, helsehjelp til samtykkekompetente pasienter som motsetter seg helsehjelpen, og ved klage.

Taushetsplikten, som mange som arbeider i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er opptatt av, behandles kun summarisk. Det samme gjelder kapittel 10 om helsehjelp til pasienter og brukere som motsetter seg helsehjelpen. Utgangspunktet om frivillighet og samtykke burde i større utstrekning vært belyst og benyttet som inngang til dette temaet.

Målgruppen for boken er ifølge baksideteksten saksbehandlere i kommunene og helse- og sosialfagstudenter på høyskoler. Etter min mening er den mindre velegnet for den sistnevnte gruppen enn for den førstnevnte. Til å være lærebok på høyskolenivå behandler den for mange vanskelige temaer for summarisk og for overflatisk. Bokens styrke ligger primært i at den bruker praktiske eksempler som illustrasjon. Sånn sett kan den fungere som en håndbok for saksbehandlere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Anbefalte artikler