Lege på heltid – distriktsmedisin i gamle dager

Frank Hilpüsch Om forfatteren

Meholm, Freddy

Distriktslegen

«Der ingen skulle tro at kun én lege kunne bo». 214 s, ill. Oslo: Kolofon forlag, 2014. Pris NOK 278

ISBN 978-82-300-1164-5

Freddy Meholm, født 1938, kom som nyutdannet lege til Finnmark i 1965. Han jobbet som distriktslege i Gamvik kommune i fire år. I perioder fungerte han som eneste lege for tre kommuner: Berlevåg, Gamvik og Lebesby, et areal på 6 000 km². Sykebesøk og utekontordager var strevsomme og ble foretatt enten med legeskyssbåt eller legens egen 21 fot store fritidsbåt. Dessuten kunne disse også foregå med ski eller egen snøscooter.

I 28 kapitler forteller Meholm om sitt virke som lege, møtet med folket og Finnmarks storslåtte natur. Hans forkjærlighet for landskapet og store sympati for innbyggerne går tydelig frem av teksten. Forfatteren og hans unge familie syns å ha blitt tatt godt imot av finnmarkingene. Det hendte at hans egne barn ble tatt med på sykebesøk, ofte en tur på mange timer med scooter eller liten båt i Nordishavet.

Boken er lettlest, dels spennende og for det meste underholdende. Den gir et godt historisk innblikk i forholdene etter den annen verdenskrig. Jeg lot meg imponere av engasjementet Meholm viser i forhold til å betjene en så utsatt stilling, i tillegg til vågemotet når det gjelder å ferdes i en liten båt i Norges nordligste og mest utsatte kyststrøk.

For den yngre generasjonen gir boken et viktig innblikk i ansvaret og oppgavene som var tillagt en stilling som distriktslege i et grisgrendt strøk. Døgnkontinuerlige vakter, svært lang avstand til sykehus, få hjelpemidler, strevsomme og langvarige sykebesøk og til dels svært lite søvn er noen av stikkordene. Han beskriver på en fin måte viktigheten av grundig planlegging i forhold til naturkreftene og den ubetingede hjelpsomheten og gjestfriheten befolkningen i Distrikts-Norge er kjent for. Allerede i 1960-årene tenkte han på kunnskapsoverføring til andre yrkesgrupper som sykepleiere, jordmødre eller frivillige i hjelpekorpset. Historiene handler ofte om hjemmebesøkene på de mest avsidesliggende plassene. Mye dreier seg om turene til og fra sykebesøkene som kunne være vel spennende.

Det overrasker meg at forfatteren bruker full identitet på pasienter han forteller om. Om personene er fiktive, eller om forfatteren har innhentet tillatelse fra disse, blir ikke nevnt. Om så ikke er tilfelle, er det etter mitt syn et brudd på taushetsplikten og burde vært rettet opp snarest.

Personlig synes jeg at noen kapitler om lokale hverdagshendelser, 17. mai, idrettsarrangementer o.l., er noe kjedsommelig lesing for en som ikke har lokal tilhørighet. Dette ville passet bedre inn i en årbok for Gamvik kommune. Totalt sett likte jeg boken godt og kan anbefale den videre.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler