Formynderstaten

Steinar Solberg Om forfatteren
Artikkel

Ved sin streik opptrådte lærerne som en spydspiss inn i formynderstaten. De var på en barrikade hvor også vi leger burde vært.

Steinar Solberg. Foto: Privat

Under en nabofest på Toten, ikke langt fra Campus Gjøvik, kom følgende hjertesukk: «Je har itte lenger tid tel å lesa for onga.» Dette kom fra en som i et langt yrkesliv har representert grunnfjellet i våre barnehager. Frustrasjonen hennes var at for ofte var for mange kolleger borte i møter eller satt og skrev rapporter. For de som var tilbake sammen med barna, var det som oftest kun tid til det mest nødvendige: bleieskift, vask, mat, megling og trøsting.

Problemet med at myndighetene stjeler mer og mer av personalets tid til barna er økende. Byråkratiseringen, rapporteringen og kontrollmanien fremstår som et voksende uhyre som stadig krever mer. Stadig flere må bruke mer og mer tid på «feeding the beast».

For de litt større barna har lærerne i skoleverket i flere decennier opplevd tilsvarende – et utall reformer og endringer som sjelden er blitt oppfattet som faglig begrunnet, hensiktsmessige eller til hjelp i det pedagogiske arbeidet. Fortvilelse, forbannelse og opplevelse av mistillit fra formynderstaten har vokst. Gnisten som satte fyr i kruttønna, var et krav fra Kommunenes Sentralforbund om at lærerne skulle være til stede på skolen 7,5 timer daglig. Isolert sett ingen stor og klar årsak til streik, men nok et eksempel på mistillit og uforståelige kontrollkrav. Det er en ny provokasjon som ikke gir oppmuntring, stimulering eller hjelp til faglig, pedagogisk eller intellektuell frihet. Formynderiet har i 2014 strukket lærernes tålmodighet for langt. De streiket og fortjente full støtte.

I høst fulgte jeg et barnebarn til første skoledag. Jeg ble varm om hjertet og beveget da jeg så hvorledes hun og de andre barna ble tatt imot av engasjerte lærere. Jeg fikk visshet for at vår øyensten blir tatt godt hånd om. Formynderiet må ikke ødelegge lærernes engasjement med flere rapportkrav og tvangstrøyer.

Også vi leger har opplevd et endrings-, rapport- og mistillitsbombardement. I 1999 konkluderte man i Andersland-utredningen med at det ikke lenger var nødvendig at man måtte være lege for å lede en sykehusavdeling. Siden er legenes posisjon og handlefrihet blitt redusert, sakte, men sikkert. Kontroll- og formynderstaten krever stadig mer, og den tid vi har til pasientrettet arbeid er synkende. Mange klager, og frustrasjonen er stor. Dessverre er vi ikke frustrert nok, eller vi mangler lærernes kampvilje.

Anbefalte artikler