Transfusjon anno 2014
Hvert år gis omkring 200 000 erytrocyttkonsentrater til mellom 50 000 og 60 000 pasienter ved norske sykehus (6, 7). Flertallet av pasientene er eldre mennesker med anemi på grunn av neoplastiske eller andre kroniske sykdommer (6). I 2012 ble det transfundert 24 508 trombocyttkonsentrater (7), de fleste trolig i relasjon til beinmargshemmende cytostatikabehandling. Ved Oslo universitetssykehus fikk 1 525 pasienter 8 871 trombocyttkonsentrater i 2012 (upubliserte data), og det kan derfor antas at 4 000 – 5 000 pasienter fikk trombocyttkonsentrater på landsbasis. Hvor mange som får plasmaprodukter, er ikke undersøkt, men blødningstilstander og immunologiske sykdommer utgjør trolig de største diagnosegruppene med behov for slik behandling.
På basis av produktprisene ved Blodbanken i Oslo i 2013 kan verdien av produktene fra norske blodbanker anslås til 600 – 700 millioner kroner per år. Den internasjonale industrien som leverer produkter og tjenester til transfusjon, er en mangemilliardindustri (8). Globalt tappes det over 100 millioner enheter à 450 ml fullblod (9) og fraksjoneres ca. 40 000 tonn plasma (G. Zerlauth, Baxter GmbH, personlig meddelelse 2011). Transfusjonstjenesten er blitt en viktig global samfunnsaktør.
Blodbankene dekker behovene som klinikerne definerer, men indikasjon for og resultat av transfusjonen blir ofte ikke tilfredsstillende dokumentert (6). Dette kan tyde på at transfusjon ikke alltid gis med fullgod klinisk gjennomtenkning. Dette er ikke nytt; allerede i 1985 mente Heistø (10) at den kliniske anvendelsen av blodprodukter ofte foregikk på sviktende grunnlag.
Antakelsen støttes av at det er påvist betydelige forskjeller i transfusjonspraksis mellom sammenliknbare land og sykehus (11) – (13). Norge har Nordens laveste forbruk av erytrocytter til transfusjon i forhold til folkemengden, men har lenge ligget over forbruket i for eksempel Nederland, som etter årtusenskiftet dessuten har redusert sitt forbruk med over 20 % (14). I Norge har vedvarende forbruksøkning nå snudd til svak nedgang (7), på tross av økende alder i befolkningen.
Immunglobuliner i høye doser intravenøst (IVIG) kan endre, «modulere», en uønsket immunrespons (15). Slik behandling er forsøkt ved mange vanskelig traktable tilstander. Ved noen tilstander må behandlingen anses etablert, men ofte er den belagt med svak evidens (16). I Norge og andre vestlige land økte forbruket av IVIG sterkt etter årtusenskiftet. I 2009 hadde forbruket nådd et nivå som ikke kunne dekkes fra plasma tappet innenlands. Norges selvforsyningssystem for plasmaprodukter måtte avvikles. I stedet selges nå norsk plasma til europeisk, kommersiell plasmaindustri, som så leverer de ønskede produktene tilbake etter kontrakt med de regionale helseforetakene (17). Her inngår også plasma fra betalte givere.
Norge finnes ca. 100 000 frivillige, ubetalte blodgivere (FUB). Disse tilfredsstiller verdens trolig strengeste utvalgskriterier, og sikkerheten for pasientene er meget høy (18). Frivillig, ubetalt blodgivning begynte under den annen verdenskrig i de allierte landene som sivilbefolkningens støtte til kampen for et fritt samfunn (8). Å gi blod frivillig og ubetalt handler om et sosialetisk verdivalg (19). En sekundær begrunnelse er at betalte blodgivere kan være mer utsatt for infeksjoner som kan overføres med blod enn frivillige, ubetalte givere (20), men slike forskjeller er ikke alltid påvist (21). Internasjonale organisasjoner anbefaler medlemslandene å holde seg selvforsynt med blod- og plasmaprodukter ved hjelp av frivillige, ubetalte blodgivere (17), også for å hindre kommersialisering av humant vev (22). Norsk transfusjonstjeneste arbeider for å gjenopprette balansen mellom blodgivning og blodforbruk ved hjelp av FUB (17).