Re: Ensidig om nakkesleng fra Høyesterett

Lars Jacob Stovner Om forfatteren

Utgangspunktet for debatten er høyesterettsdommen og om premissene for den var korrekte, slik Sjaastad og Hesselberg diskuterte i sin kronikk (1). Da er det rett å se på det grunnlag som Høyesterett ble forelagt (begge Litauenstudiene), og det er irrelevant at Sjaastad og Hesselberg « i hovedsak beskjeftiget seg» med den første Litauenstudien, og «fortsatt gjerne vil holde seg til den». Det de skriver i sin kronikk under overskriften «Litauen-undersøkelsene» er følgelig feilaktig («bilførerne hadde vært utsatt for påkjørsler bakfra i gjennomsnitt 21,7 måneder tidligere»). Høyesterett fikk presentert et materiale som blant mye annet refererte til begge studiene fra Litauen, og der man i den ene identifiserte bilførere en uke etter at de var påkjørt bakfra.

Nok en gang: Høyesterett har ikke bedt de sakkyndige om å vurdere prognosen ved et sykdomsbilde, men etter en hendelse: Kan senere plager relateres til ulykkeshendelsen mange år tidligere? Derfor er Litauenstudiene, som tar utgangspunkt i hendelser (påkjørsler bakfra), mer relevante enn studier som tar utgangspunkt i personer med sykdom eller symptomer som hodepine og nakkesmerter.

Jeg har aldri sagt at det var en fordel med mannsovervekt, men at det iallfall ikke gjorde studiene irrelevante i Høyesterettssaken, siden den gjaldt en mann. For den generelle debatten om nakkesleng er mannsovervekten antakelig ikke av stor betydning siden langtidsprognosen etter påkjørsel bakfra ut fra andre studier ikke later til å være ulik hos menn og kvinner.

Sjaastad og Hesselbergs kronikk er lite eksplisitt på mange punkter. For eksempel, mener de at det er metodisk korrekt at: «I de fleste nakkeslengsmaterialer har den skadete selv oppsøkt helsevesenet og derved blitt definert som pasient»? Eller mener de som undertegnede at dette gir opphav til helt uoversiktlig seleksjonsskjevhet i forhold til årsakspørsmålet? Eller har de et tredje standpunkt? Og videre, hva menes med at en formulering i dommen «kan synes å være en undervurdering av det sublime med å være kliniker»? Og hva med utsagnet om at deres syn deles av «erfarne nevrologer og hodepinespesialister internasjonalt»? Mange slike personer deler mitt syn, men hvilken relevans har det? Videre, i siste avsnitt av kronikken, påstås det at den «alminnelige fornuft tilsier at det er en årsakssammenheng mellom traume og sensymptomer». Mener de at man som sakkyndig i Høyesterett skal foreta gallupundersøkelser blant folk flest for avdekke årsaker til sykdom og plager? Sjaastad og Hesselberg kjenner antakelig til at den samme alminnelige fornuft i tidligere tider mente at sykdom var forårsaket av onde ånder.

Denne diskusjonen går nå i ring. Jeg tror den kan ha vært av verdi for å tydeliggjøre skillelinjer når det gjelder forståelse av vitenskapelighet, og at den kan være avklarende dersom noen i lignende saker fremmer synspunkter på tolkning av data som ligner de Sjaastad og Hesselberg har.

1

Sjaastad O, Hesselberg JP. Ensidig om nakkesleng fra Høyesterett. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 721 – 4. [PubMed]

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler