En klinisk eksemplifisering
Står man overfor et drap utført av en person som får diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse etter ICD-10, F60.2 (5), omfatter selve diagnosekriteriene en rekke trekk: manglende empati, ansvarsløshet med hensyn til sosiale normer, regler og forpliktelser, manglende evne til å opprettholde varige forhold, lav terskel for aggressive utbrudd, manglende evne til skyldfølelse samt rasjonalisering av konfliktskapende atferd. Minst tre av seks forhold må foreligge. Dette omfatter så vidt mange dimensjoner og enkelttrekk at «uthenting» av en enkelt motiverende faktor for handlingen vil bli ganske skjønnsmessig. En hovedtanke er, rimeligvis, at selve diagnosen kan «fange opp» en utslagsgivende enkeltfaktor. Og helt generelt vil vi kunne si at nær sagt samtlige kjennetegn kan signalisere en forutsetning – en psykologisk resonansbunn for handlingen, men ikke nødvendigvis fange opp det mulig særmerkede preg. Altså en nødvendig, men ikke tilstrekkelig grunn.
Imidlertid vil mer inngående kjennskap til handlingsmønstre og særegne karaktertrekk ofte utkrystallisere visse dominerende mønstre for overveielse og handling. Eksempelvis vil det finnes spesielle, representative trekk og mønstre, velkjent fra rettspsykiatrisk virksomhet, som ikke automatisk kan hentes ut av diagnoselisten med dens begreper. Slike atferdsmønstre og psykologiske trekk/egenskaper kan f.eks. være «stalking», hevngjerrighet, trusselatferd, trang til gjengjeldelse og represalier, manglende evne til å føle ansvar for egne handlinger, æresdrap, narsissistisk krenkelse, sjalusi, sadisme, aggressivitet, utlevelse/avreagering, driftsmessig utlevelse av seksuelle avvik eller patologisk reaksjon på tap og kriser. Beslektede betegnelser finner vi i det mest aktuelle instrumentet for vurdering av voldsrisiko, HCR-20 (v/3) (7). Trekk og egenskaper som de anførte vil ofte ha et utpreget individuelt preg, som så må identifiseres utover foreliggende diagnosekriterier.
Som eksempel kan vi bruke fenomenet «stalking». Vi har her å gjøre med noe som kan omfatte flere psykiatriske grunntilstander, fra en åpenbar psykoselidelse til en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Disse diagnosene gir imidlertid ikke alltid nok til å forklare det unike og systematisk målrettede, trakasserende handlingsmønsteret. Motsatt kunne vi peke på at et tilsynelatende motiv som sjalusi blir meningsløst om det ikke også blir vurdert innenfor en psykiatrisk og kulturspesifikk diagnoseramme. Enkelte ganger vil psykiateren rett og slett måtte fremheve gjerningsmannens personlighet, med dens karakteristiske beveggrunner og aksjonsmønstre, som selve drivkraften bak forbrytelsen.