Rask innføring i de viktigste kommunikasjonsteorier

Pål Gulbrandsen Om forfatteren
Artikkel

Nordentoft, Helle Merete

Olesen, Birgitte Ravn

Kommunikation i kontekst

182 s, tab, ill. København: Munksgaard, 2014. Pris DKK 245

ISBN 978-87-628-1155-3

Denne danske utgivelsen retter seg mot studenter på bachelor- og masternivå, samt profesjonelle som tar kommunikasjonskurs, særlig innen helsesektoren. Intensjonen er å bidra med en lærebok i kommunikasjon som er teoribasert, og som knytter teoriene til praktiske gjenkjennelige situasjoner helsearbeidere står i.

Boken har et innledende, kortfattet vitenskapsteoretisk kapittel, etterfulgt av et kapittel som setter kunnskap om kommunikasjon inn i helsefaglig sammenheng. Her avlegges også New Public Management og statens rolle en visitt. Deretter følger kapitler om henholdsvis systemteori, dialogisk teori og mikrososiologisk teori, før siste kapittel tar for seg følelsenes betydning.

Dette er en nyttig bok for den som skal orientere seg i feltets fremherskende teorier. Man innser raskt hvor komplisert kommunikasjon er, samtidig viser boken nettopp hvordan forskjellige ståsteder (positivistisk, fenomenologisk, sosialkonstruktivistisk) og forskjellige forskningsmetoder er nødvendig og gjensidig berikende når man skal forstå hva som foregår når mennesker møtes i helsetjenesten. De to første kapitlene kan kanskje oppleves litt kompakte for en leser som er uvant med denne typen stoff. Til gjengjeld er særlig de tre teorikapitlene både lettleste og oversiktlige og har gode eksempler. Kapitlet om følelser kunne med fordel vært mer utviklet. De fleste referanseverk er med, men jeg savnet en henvisning til den østerriksk-amerikanske kommunikasjonsteoretikeren og familieterapeuten Paul Watzlawicks (1965) sentrale verk Pragmatics of Human Communication.

Så en refleksjon, eller kanskje et hjertesukk. Etter mitt skjønn dekker denne boken omtrent det leger bør vite om kommunikasjonsteori, men jeg tviler likevel på at vår faggruppe vil løpe og kjøpe. Og kanskje er vi bedre tjent med mer bruksanvisningspregede fremstillinger i første omgang? Men kommunikasjon er vitterlig et vesentlig element i arbeidet vårt, og vi burde kjenne teorigrunnlaget for det like godt som teorigrunnlaget for bruken av røntgen. Samtidig er det interessant at slike bøker slår bedre an blant sykepleiere, selv om de også utøver et praktisk fag. En av bokens forfattere er sykepleier, og alle faglige vurderinger er gjort av helsefagarbeidere – men ingen av leger. Det virker ikke som forlaget tror stoffet har verdi for medisinere. Kan det være slik, og i så fall, hvorfor er det slik?

Anbefalte artikler