Pedagogisk om sårbarhet for folk flest

Karin Isaksson Rø Om forfatteren
Artikkel

Brown, Brené

Uperfekt

Våg å vise hvem du er. 264 s. Oslo: Cappelen Damm, 2014. Pris NOK 369ISBN 978-82-02-42753-5

En veltrent, nybakt mor med baby på den ene armen og vekter på den andre strålte på forsiden av Aftenposten lørdag 5. juli under rubrikken «Perfekt kropp er den nye babyen». Etter avisen satte jeg meg ned for å lese Brené Browns Uperfekt.

Brené Brown, professor ved University of Houston Graduate College of Social Work, viser til mer enn ti års forskning på hvordan det å vise sårbarhet, ikke en perfekt fasade, er nødvendig for å få tilknytning til andre mennesker, bli kreativ på jobben eller takle en vanskelig samtale i familien. Perfeksjonisme beskrives som et effektivt – men lammende – forsvar mot skammen vi føler når sårbarheten kommer til syne.

Browns TED-foredrag «The power of vulnerability» fra 2010 er oversatt til 38 språk, og er ett av de ti mest sette foredragene på denne nettsiden med mer enn fem millioner treff (1). Den muntlige, medrivende og pedagogiske fortellerstilen fra TED-foredraget kan gjenfinnes i de sju lettleste bokkapitlene, der hun bruker både Harry Potters univers og Ninja-krigere for å illustrere sine poenger. Hun peker på den gjenkjennelige «knapphetskulturen», der vi opplever at vi ikke er spreke, pene, flinke, snille (kvinner) eller sterke (menn) nok. Videre beskriver hun sårbarhetsmyter, måter å bekjempe skam på og nødvendigheten av å holde ut ubehag for å bli engasjerte og tilstedeværende i forskjellige roller. Hun henvender seg til folk flest, med spesiell adresse til arbeidsliv og familier i de to siste kapitlene. Boken beskriver en amerikansk virkelighet, men som ligger nær (nok?) den norske.

Browns omfattende forskning, med kvalitative intervjuer av nesten 1 300 personer, beskrives kort i et Tillegg på slutten. Forskningen er så å si utelukkende publisert på populærvitenskapelig måte, som her. Gjennom boken refererer hun både til egne og andres undersøkelser, men for meg som leser og forsker er det vanskelig å få tak i de direkte sammenhengene mellom resultater og fremstilling. Det gir en usikkerhet hvorvidt tolkning og konklusjoner er holdbare.

Forfatteren beskriver fenomener i dagens samfunn som tar stor plass både i det offentlige rom – som i Aftenpostens artikkel – så vel som i terapirommet. Det er sammenhenger som for de fleste ikke er noen nyoppdagelser, men boken kan anbefales som en pedagogisk og lettlest beskrivelse av viktige dimensjoner i medmenneskelige relasjoner.

Den populærvitenskapelige måten å formidle tematikken på når utvilsomt ut til flere enn den ville gjort i form av forskningsartikler. Kan det, for en professor i en akademisk perfeksjonistisk tradisjon, være en måte å vise sin sårbarhet på, å formidle sin forskning primært på denne måten?

Anbefalte artikler