Kampen om sykelønnen

Bjørgulf Claussen Om forfatteren
Artikkel

Hagelund, Anniken

Sykefraværets politikk

Trygdeordningen som ikke lot seg rikke? 198 s, ill. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2014. Pris NOK 329

ISBN 978-82-02-40665-3

Anniken Hagelund skriver klart og lettlest om et svært aktuelt tema, den politiske behandlingen av sykelønnen, 100 % sykepenger, fra den ble innført i 1978 og til i dag. Boken er ekstra interessant fordi den ikke bare går gjennom de politiske diskusjonene og beslutningene, men også knytter temaet til statsvitenskapelige teorier om politisk forandring i et velstående parlamentarisk samfunn.

Forfatterens hovedspørsmål er hvorfor ingen har lyktes i å forandre den norske sykelønnen, til tross for at de fleste mektige organer har gått inn for det. Temaet er spennende og belyser dramatisk noen av styringsmekanismene i vårt samfunn. Det mest dramatiske skjedde i desember 2006, da både LO og NHO angrep statsminister Stoltenberg for å ville bryte IA-avtalen.

Alle partier på Stortinget stemte for 100 % sykepenger i 1978. Utover i 1980-årene forandret denne holdningen seg. Politikerne og næringslivet ble bekymret over de økende utgiftene. Men denne argumentasjonen slo ikke an i opinionen, og politikerne måtte bøye av. I stedet for å redusere utgiftene har myndighetene valgt en annen linje: aktivisering på bred front, fra den store IA-avtalen til mange ulike reformer for å redusere særlig det lange sykefraværet. Hensynet til de sykmeldte selv blir nå fremhevet – det er best for helsa å jobbe, passivisering er farlig.

Forfatteren beskriver og belyser denne utviklingen på en sjarmerende måte uten selv å ta standpunkt. Aktive medborgere er en del av den nye styringsideologien. Vi skal bli i stand til å styre oss selv, mens staten blir mer passiv. Med den franske filosofen Foucault sies det gjerne at staten må skaffe rammer for individenes liv som gjør dem i stand til selv å opprettholde den sosiale orden, en moderne «governmentalitet». Den norske sykefraværspolitikken blir en slik form for depolitisering av temaet. IA-avtalen er et godt eksempel på det. Men staten styrer fortsatt en del, mest ved det som på engelsk kalles «layering», sedimentering, dvs. at gamle regler består, men brukes på nye måter. For eksempel består regelen om full lønn under ett års sykmelding, men det stilles stadig sterkere krav om gradert sykmelding og om å si opp den jobben man ikke greier.

Forfatteren sammenlikner denne utviklingen med de svenske innskrenkningene i sykepengerettighetene og knytter forskjellene til styringsteorier. Den mest trolige forklaringen er den sterke norske korporativismen, vetoat de store foreningene har så sterk innflytelse over staten. Det er vel en pen måte å si at LO har hatt vetorett når det gjelder sykelønnsordningen. Jeg tror det er riktig. Grunnen er antakelig at LO har gått med på mange små reduksjoner i velferdsytelsene siden 1991, inklusive den store alderspensjonsreformen og mange svekkelser av uførepensjonen, så lenge sykelønnen er hellig.

Anbefalte artikler