Hvem arver øyeblikkene?

Tor Rosness Om forfatteren
Artikkel

Østhagen, Laila Sognnæs

I morgen forsvinner jeg litt til

190 s. tab, ill. Oslo: Forlaget Oktober, 2014. Pris NOK 369

ISBN 978-82-495-1353-6

I sin andre roman har Laila Sognnæs Østhagen valgt å skildre hvordan en snart 80 år gammel dame, Signe, som har store hukommelsesproblemer, takler hverdagen etter å ha fått plass i et sykehjem. Språket er gjennomgående rytmisk og ledig, men de hyppige tilbakeblikkene til oppveksten og Signes tanker om moren bidrar til i overkant mange brokker av barndomsminner, noe som gjør det vanskelig å forstå hvordan Signe egentlig har det.

Dette har selvsagt forfatteren gjort med hensikt, og man opplever at Østhagen ønsker å avbryte det narrative drivet for å understreke at ingen fullt ut kan begripe hvordan hverdagen er for en eldre dame med demens. Dette skal Østhagen ha ros for å formidle, men hun burde heller valgt et annet modus operandi. Når handlingen i romanen i liten grad har retning eller utvikling, blir språket et noe labilt virkemiddel. Det gjør lesingen oppstykket, og fragmentene bygger ikke fortløpende på hverandre.

Vi blir aldri ordentlig kjent med Signe, og presentasjonen av hennes historie vekker ikke til live overveldende mye empati. De trivielle hendelsene på sykehjemmet, som dusjing, faste måltider med trist mat, besøk av familie og sporadisk mosjon bidrar naturligvis ikke til å «krydre» Signes tilværelse. Samtidig er hun stadig forvirret og forstår ikke hvorfor sykehjemmets rutiner skal overholdes. Østhagen har formidlet en kjensgjerning om hovedpersonens hukommelse. Det virker som Signes erindringer fra sin oppvekst med moren er korrekte. Derimot svikter hun mentalt på de fleste områder som forutsetter en intakt hukommelse for nåtid og fremtid, for eksempel glemmer hun barn, barnebarn og betydningen av fødselsdagsfeiringer. Det blir upresist å si at Signe lever i fortiden eller «i barndommen», men minnene fra oppveksten er bevart bedre enn inntrykk av nyere dato. Og da er vi inne på hukommelsens levende paradoks, hvordan deler av det vi har erfart, kan hentes klart frem i minnet, mens andre opplevelser er sporløst forsvunnet, tapt for alltid.

I sitt hovedverk På sporet av den tapte tid klarte Marcel Proust ikke å gi noe klart svar på om man kan gjenopprette spor av fortiden ved å rekonstruere opplevde øyeblikk. Dersom den indre verden er den eneste virkelige for Signe, er det fremdeles for mange usammenhengende øyeblikk til at historien i boken kan erstatte en mer tradisjonell fortellerform.

Anbefalte artikler