Re: Ensidig om nakkesleng fra Høyesterett

Ottar Sjaastad, Johan Petter Hesselberg Om forfatterne

Stovner har med sine kommentarer brakt oss i forskjellige retninger, og det kan være på sin plass å summere litt.

For det første, Stovner har i sitt siste innlegg ikke nevnt noe mer om den betydelige mannsovervekten i Litauen-materialet. Dette innebærer kanskje at han innser at han må leve med denne skavanken ved materialet.

For det andre, vi skrev opprinnelig at tidsintervallet fra nakkeslengskade til studiestart var gjennomsnittlig 21.7 måneder, og dette viser klart tilbake på Schrader og medarbeideres første artikkel i Litauen-undersøkelsene (1). Stovner repliserer: «For det første er dette feil». Feil? Dette er det riktige tallet. Stovners opplysninger er tatt fra en helt annen undersøkelse i Litauen-serien, som ikke er omtalt av oss.

For det tredje, den manglende muligheten for økonomisk kompensasjon ved nakkeslengskade i Litauen er et hovedtrekk, som vi har kjent til lenge. I artikkelen vår skrev vi: «Noen karakteristika var meget gunstige – for eksempel at det ikke var noen økonomisk kompensasjon å få for de skadelidte». Og i vårt første svar: «- nakkesleng i et land uten noen form for økonomisk kompensasjon, noe vi mente var en god idé». Besynderlig nok tar Stovner dette opp igjen i sitt siste innlegg. Denne del av disputten bør opphøre.

I hans siste innlegg er vi også blitt tillagt så vidt bisarre meninger at våre tanker sviver i retning av et av Piet Heins berømte «Gruk»: «- at dytte en annen en mening på, hvis vanvidd alle kan forstå» (fritt sitert). Stovner skriver at vi «synes å mene» at man i nakkeslengstudier kan «velge ut de som etter en slik hendelse enten selv har definert seg som pasient, eller av lege har blitt definert som pasient».

Vi har ikke sagt, skrevet eller ment noe som er i nærheten av det som her blir hevdet. Det er generelt en klar forutsetning for nakkeslengstudier at der er utført en «terskel-test», en prøve, på hvor store plagene er (se vår opprinnelige artikkel for nærmere detaljer (2)). Mange påkjørsler bakfra er ikke sterke nok til å skape et nakkeslengsyndrom. Hvor mange det vil være i denne kategorien og hvor mange det vil være av pasienter med sterkere plager i Litauen-studien, er det ingen gitt å vite. Siden en slik vurdering/test ikke lot seg inkorporere i Litauen-materialet, så blir Litauen-undersøkelsen en umulighet. Men dette er noe helt annet enn det vi, ifølge Stovner, «synes å mene».

Dette er veldig synd. Den tilgrunnliggende idéen – teorien – var veldig god, men den lot seg dessverre ikke gjennomføre i praksis.

Stovner skriver at han er glad for vår erkjennelse av sammenhengen mellom kroniske plager og psyke. Da har han vært glad lenge, for han har kjent oss i 30 år.

1

Schrader H, Obelieniene D, Bovim G et al. Natural evolution of late whiplash syndrome outside the medicolegal context. Lancet 1996; 347: 1207 – 11. [PubMed] [CrossRef]

2

Sjaastad O, Hesselberg JP. Ensidig om nakkesleng fra Høyesterett. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 721 – 4. [PubMed]

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler