Folkehelsearbeid som politikk

Ole Berg Om forfatteren
Artikkel

Clavier, Carole

Leeuw, Evelyn de

Health promotion and the policy process

230 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2013. Pris GBP 35

ISBN 978-0-19-965803-9

Denne boken er et uttrykk for den offensiven folkehelsemiljøet har vært på siden 1970-årene, en offensiv som har drevet folkehelsemiljøet bort fra den kliniske medisinen og mer over i politikken. Miljøet er blitt stadig mer opptatt av politisk påvirkbare sosiale og økonomiske forhold, og har samtidig forskjøvet noe av oppmerksomheten fra forebygging av sykdom til fremme av helse. Siden dårlige kår skaper mer sykdom og mindre helse, er folkehelsemiljøets dominerende svar blitt utjevning, eller «oppjevning». Miljøets politikk er slik blitt venstreliberal, og til dels sosialistisk.

Forfatterne sier at når folkehelsearbeidet må bli politisk, må miljøet skaffe seg innsikt i hvordan politikk blir til og settes ut i livet. De har derfor sett på statsviteres bidrag til forståelsen av «public policy». Det har de gjort gjennom 21 teoretisk-historiske og kasuistiske kapitler. De presenterer en rekke teorier med teknisk pregede navn. Fremstillingen er neppe lett tilgjengelig for leger flest.

Bokens forfattere er offensive, men ikke blinde for hvor tornefull veien inn i politikken kan bli. Noen av forfatterne viser til vellykkede forsøk på politisk folkehelsearbeid, andre til mislykkede forsøk. David Hunter forteller om hvordan forskere skulle bringe kunnskap om ««wicked problems» in health promotion into action» lokalt og bistå WHOs regionale europeiske kontor med å utarbeide en handlingsplan for folkehelsearbeid, og mislyktes. Han forklarer fiaskoene med at forskerne gikk for direkte fra kunnskap til rådgivning. Vi burde, skriver han, i større grad ha trukket praktikerne med i forskningsprosessen, fra planlegging til gjennomføring og resultatformidling. Hunters konklusjoner utfordrer grunnlaget for hans egen kunnskapsforståelse, nemlig at kunnskap er noe forskere utvikler, og kan oversettes direkte til praksis. Han sier altså at når folkehelsemiljøet skal drive politikk, må de også godta at forskningen blir politisert.

Men problemene for de politiserende folkehelseviterne er nok større. Den statsvitenskapelige forskningen de refererer til, viser at politikk blir til i spesialiserte nettverk, og at disse misliker å bli pådyttet beslutningspremisser utenfra, slik folkehelsemiljøet gjør gjennom sin «Health in All Policy» (HiAP). Slik intervensjon kan lykkes i noen tilfeller, men vil som regel mislykkes. Man spør seg om bokens forfattere i tilstrekkelig grad har tatt inn over seg hvilke begrensninger de ennå offensive folkehelsemiljøene står overfor.

Jeg er usikker på hvor mye nytte målgruppen vil ha av denne boken.

Anbefalte artikler