Eklektisk psykoterapi

Steinar Lorentzen Om forfatteren
Artikkel

Benum, Kirsten

Axelsen, Eva Dalsgaard

Hartmann, Ellen J.

God psykoterapi

Et integrativt perspektiv. 358 s. Oslo: Pax Forlag, 2013. Pris NOK 369

ISBN 978-82-530-3598-7

Det er en viktig begivenhet når en gruppe norske psykologer skriver om god psykoterapi. Klangbunnen er integrativ psykoterapi, kjennetegnet av «fleksibilitet til å hente inn og føye sammen kunnskap, metoder og ferdigheter fra forskjellige terapiretninger for å tilpasse behandlingen til den enkelte klient». Integrativ psykoterapi har eksistert siden noen pionerer innen psykoanalyse og læringsteori begynte å interessere seg for hverandres teorier.

Innledningsvis definerer de tre redaktørene god psykoterapi som «den behandling klienten opplever og vurderer som virksom». Heldigvis blir denne forenklede definisjonen av god psykoterapi supplert med hva forfatterne selv og forskningen oppfatter som virksomt og viktig. Det skjer i fem fyldige avsnitt og 12 kapitler om så forskjellige temaer som virksomme faktorer i psykoterapi, forskning og klinisk arbeid, teorier om integrasjon, betydningen av relasjonen i forhold til teknikk, meningsskaping, endring, terapeuten som emosjonelt anker og klienten som medterapeut og utfordrer.

Boken har stor faglig tyngde, byr på viktig kunnskap og er høyst leseverdig for alle som er interessert i og/eller som praktiserer psykoterapi: psykologer, psykiatere, spesialistkandidater, studenter, leger og pasienter. Dette er ikke en bok man leser fra perm til perm. Hvert kapittel kan godt leses for seg. Når man ser hvordan forfatterne velger ut funn fra forskningslitteraturen og argumenterer for sine valg og synspunkter, slår det leseren at også integrativ terapi kan være en skoleretning, som tilhengerne nødig vil gå på tvers av. Derfor kunne forfatterne i større grad ha problematisert sin egen eklektiske posisjon.

Man får av og til inntrykk av at terapeuten i integrativ terapi må være et mer enn vanlig godt og klokt menneske, noe som selvsagt er ønskelig for alle psykoterapeuter. Vi har imidlertid alle «blinde flekker» og kan tidvis være mindre empatiske eller respektfulle enn ønskelig var. Derfor likte jeg epilogen godt. Den omhandlet dårlig psykoterapi, og av redsel for å støte noen skrev forfatteren om en del merkverdigheter og feil han selv hadde gjort i terapi. Erkjennelsen av egne begrensninger og at han av og til snubler i forhold til hva som oppfattes som en optimal intervensjon, gjorde ham for meg til et «alminnelig menneske», og kanskje derved også til en god (nok) terapeut.

Forfatterne bruker ofte betegnelsen psykolog, ikke psykoterapeut, og man får inntrykk av at psykoterapi er synonymt med individuell terapi. Dette virker lite inkluderende i forhold til andre psykoterapeuter. Uansett: Boken bør leses!

Anbefalte artikler