Omfattende, men ujevnt, om kommunikasjon

Per Stensland Om forfatteren

Johnsen, Kjetil

Engvold, Hans Otto

Klinisk kommunikasjon i praksis

254 s, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2013. Pris NOK 389

ISBN 978-82-15-01932-1

Denne boken er dedikert til professor Even Lærum, som avsluttet sitt virke som praktiserende lege i 2013. Redaktørene har bakgrunn fra Formidlingsenheten for muskel- og skjelettlidelser som Lærum har ledet ved Oslo universitetssykehus.

De 24 bidragene kommer fra like mange forfattere, og de gir en mangfoldig presentasjon av kommunikasjon i klinisk medisin i Norge i dag. Her er omtale av sentrale temaer, eksempelvis kommunikasjonsmodeller, herunder «fire gode vaner» som sikrer effektiv kommunikasjon, presentasjon av motiverende intervju, kroppen i klinisk kommunikasjon, tillit i helsevesenet, holdning til samtalen og helsefremmende tverrfaglig kommunikasjon. Videre tar bidragsyterne opp møtet med spesielle pasientgrupper og spesielle situasjoner, som samtale med barn og eldre, vanskelige relasjoner, hypokondri, møte med voldsutsatte, alvorlig syke, flerkulturelle pasienter, ved fare og død og når legen har gjort feil. Det er også korte presentasjoner av terapiformer som kognitiv terapi og hypnoterapi.

Mange av kapitlene er godt skrevet, og noen er en fornøyelse å lese. Men mangfoldet blir en svakhet når redigeringen, i det minste for meg, virker fraværende. Det er krevende å redigere korte bidrag fra så mange forfattere. Flere av bidragene synes jeg hadde trengt klare råd om forbedring. Noen sentrale temaer og referanser er utelatt. Som leser med bakgrunn fra allmennmedisin savner jeg omtale av vanlige begreper og modeller som er sentrale i kommunikasjonsundervisning i allmennmedisin ved flere norske fakulteter. Et sentralt eksempel på dette er pasientsentrert klinisk metode, med referanse til forfattere som McWhinney og Silvermann.

Redaktørene ser denne utgivelsen som en bredt sammensatt fag- og lærebok i kommunikasjon for grunn- og etterutdanning av leger og annet helsepersonell. Jeg synes boken er av interesse for helsepersonell med spesiell interesse for kommunikasjon, som en oppdatering på hvordan en sentral gruppe aktører med basis i institusjonsmedisin tenker og arbeider. Boken er mindre egnet som lærebok i grunnutdanningen av leger eller videreutdanningen i allmennmedisin. Til det er den for ujevn og mangler vesentlige bidrag fra norsk og internasjonal allmennmedisin.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler