Elling Ulvestad Om forfatteren
Artikkel

Influensa tar årlig livet av rundt 800 nordmenn. Siden sykdommen lar seg diagnostisere med høy grad av presisjon og dessuten kan forebygges ved vaksinering, burde det være mulig å redusere sykeligheten og dødeligheten ved effektive tiltak. Et sentralt spørsmål i så måte er hva som kan anses som effektive tiltak og – mer spesifikt – i hvor stor grad vaksinering av helsepersonell skal gjelde som ett av disse tiltakene.

Helsepersonell har høyt jobbnærvær – 76  % av norske leger angir at de går på jobb selv om de er syke (1). Legges amerikanske studier til grunn (2), er det rimelig å anta at dette også gjelder ved smittsom influensa. I så måte utvises høy arbeidsmoral, men lav behandlermoral. Det moralske dilemmaet jobbnærværet avstedkommer har vært søkt løst ved å anbefale eller endatil pålegge personellet å la seg vaksinere mot influensa. For gjennom en slik handling, hevdes det, kan de bli værende på jobb uten å smitte pasientene.

Dersom begrunnelsen er korrekt, vil selvsagt alt være vel. Men er den feil, kan vaksinering gi falsk trygghet og dermed lavere pasientsikkerhet. I så måte er det utilfredsstillende at det i undersøkelsene der man har søkt å avklare dilemmaet er til dels motstridende resultater.

Ubesvarte spørsmål

At influensavaksinen beskytter mellom 50  % og 80  % av de vaksinerte synes uomtvistelig (3). Likevel har effekter av vaksinering vært vanskelig å gjenfinne på aggregert nivå. Talende i så måte er en studie fra et amerikansk universitetssykehus der personalet ble pålagt å la seg vaksinere. Nærmere 100  % ble vaksinert, men i løpet av fem influensasesonger viste tiltaket knapt resultater på sykefraværsstatistikken (4).

Uheldigvis ble det ikke undersøkt om vaksineringen hadde effekt på pasientenes sykelighet. Derfor kunne ikke studien gi svar på hvorvidt pasientene fikk gevinst av det omfattende og kostbare tiltaket eller ikke.

Fortsatt finnes det ingen omfattende studier på om pasienter i akuttsykehus får effekt i form av mindre sykdom og død dersom hele eller deler av personalet lar seg vaksinere. Enkelte forfattere har søkt å omgå problemet ved å hevde at studier i akuttsykehus vanskelig lar seg gjennomføre, og dessuten at slike heller ikke trengs fordi sykehjemsstudier viser den ønskede effekt (5). Men troverdigheten til begge disse argumentene er diskutabel. For det første burde det la seg gjøre å undersøke effekt ved for eksempel å sammenlikne akuttsykehus med og uten pålagt vaksinering, for det andre er sykehjemsstudiene beheftet med en rekke svakheter som gjør det uklart om det var vaksineringen eller andre tiltak som ga redusert sykelighet (6).

Inntil bedre studier foreligger er det rimelig å innta en avventende holdning til vaksineringens betydning for pasientsikkerheten. Holdningen kan dels begrunnes ved henvisning til akuttsykehusets kompleksitet hva angår smitteveier, dels ved forhold knyttet til selve vaksineringen.

En relativt høy andel av personalet forblir ubeskyttet etter vaksinering, og selv de som oppnår effektiv beskyttelse, kan skille ut replikasjonsdyktig virus og dermed smitte pasientene (7). Å anta at vaksinert personale er tryggere enn uvaksinert i behandlingssituasjoner, er således vågalt. I tilfeller der pasientsmitte er spesielt viktig å unngå, bør daglig virustesting av personalet vurderes.

En moralsk avklaring

Helsepersonell har en moralsk plikt til å hindre at pasienter innlagt i helseinstitusjoner blir smittet av influensa. Men av dette følger ikke at de har en moralsk plikt til å la seg vaksinere, slik amerikanske forskere i økende grad har tatt til orde for (2, 4, 5). Å oppfordre helsepersonell til å la seg vaksinere av egeninteresse vil derimot kunne være et godt, om enn kortsiktig råd.

Virusets stadige endring nødvendiggjør årlig påfyll av vaksine, noe som i sin tur kan hindre utvikling av et kryssreagerende immunsvar overfor nye influensatyper (8). Slik kan helsepersonell gjøres mindre motstandsdyktig ved utbrudd av en ny pandemi. På lengre sikt kan årlig totalvaksinering av ansatte således falle uheldig ut for personalet og dermed også for pasientene.

Synspunktene i artikkelen er forfatterens egne og representerer ikke nødvendigvis synet til Haukeland universitetssykehus eller Universitetet i Bergen.

Anbefalte artikler