Kliniske studier på Silymarin
Flere studier har vurdert effekten av silymarin ved tilstander som fettlever, primær skleroserende kolangitt, primær biliær cirrhose og hepatitt C-infeksjon (5) – (7). Eksperimentelle studier har vist motstridende resultater mht. leverprotektiv effekt, og hos rotter er effekten avhengig av skademekanismen (8, 9).
Det finnes ingen konsensus om hvordan ikke-alkoholisk fettlever skal behandles, og silymarin/silibinin er foreslått (10). Vi har funnet to studier der man ser på effekten av medikamentene ved tilstanden. I en randomisert studie ble effekten av metformin, pioglitazon og silymarin sammenliknet (4). 66 pasienter ble delt inn i tre like store grupper som tok et av de tre medikamentene i to måneder. Alle gruppene hadde signifikant bedring i leverprøvene, men reduksjonen var størst i silymaringruppen. Studien var liten og ikke placebokontrollert, og enhver intervensjon (kostholdsendring, vekttap osv.) kan gi bedring ved fettlever. Den andre studien inkluderte 72 pasienter, og her fant man at graden av fettlever målt ved ultralyd og blodprøver var signifikant lavere etter seks måneders behandling (5).
Hos pasienter med primær skleroserende kolangitt og primær biliær cirrhose er det også blitt utført pilotstudier med silibininbehandling i et år. En tredel av pasientene med primær skleroserende kolangitt fikk en betydelig forbedring i alkaliske fosfataser (ALP) og aspartataminotransferase (ASAT) (6), men silibinin hadde ikke bedre effekt enn standardbehandling (ursodeoksykolsyre) hos pasienter med primær biliær cirrhose (7).
I de siste årene har silibinin dukket opp som potensielt medikament ved hepatitt C-infeksjon. Den antivirale mekanismen er imidlertid fortsatt uklar, og flere mekanismer har vært postulert (11).
På det norske legemiddelmarkedet fås silibinin kun på godkjenningsfritak som infusjon til bruk ved soppforgiftninger. Preparatet er ikke et spesifikt antidot, men antas å øke urinutskillingen av toksiner ved blant annet å redusere opptaket i hepatocyttene (12).