To sektorer – uklar ansvarsdeling
Både utdannings- og helsesektoren har ansvar for logopedtilbud, men på forskjellig lovgrunnlag. Mens logopedi i helsesektoren er regulert på samme måte som all annen helsetjeneste, er grunnlaget i utdanningssektoren opplæringsloven § 4a om voksenopplæring. Tilbud etter opplæringsloven krever et individuelt vedtak basert på en sakkyndig vurdering. Selv om det er stor variasjon, vil en logopedrapport fra en sykehusavdeling ofte ikke automatisk utløse vedtak i utdanningssektoren. Da kreves ytterligere utredning. Der kommunen ikke har tilbud, kan helseøkonomiforvaltningen HELFO søkes om refusjon av kostnader for privat logoped etter at kommunen har bekreftet at de ikke har tilbud. Uansett tar den sakkyndige vurderingen tid mens pasienten trenger språktrening fremfor saksbehandling. Logopedtilbud som faller under opplæringsloven, gis heller ikke i skolens ferier. Konsekvensen er at logopedbehandling ofte først igangsettes måneder etter hjerneslaget.
Fylkeskommunenes ansvar for å oppfylle pasienters krav på opplæring mens de er innlagt i sykehus illustrerer problemene. Fylkeskommunene kan velge at sykehuset ivaretar fylkeskommunens oppgaver og refunderes for dette, eller de kan utføre arbeidet selv. Akershus fylkeskommune har valgt å gjøre det sistnevnte ved Sunnaas sykehus, noe som er et spesielt illustrerende eksempel på uklare ansvarsforhold og unødig byråkrati. Pasientene får da språktrening først ved logoped ansatt ved helseforetaket og deretter ved logoped ansatt i fylkeskommunen, dette etter at skolens rektor har fattet et vedtak. Vedtaket er basert på en sakkyndig vurdering utført av pedagogisk-psykologisk tjeneste. Henvisning fra sykehuslege eller -logoped aksepteres ikke som tilstrekkelig vedtaksgrunnlag. Denne prosessen tar oftest flere uker. Det er for meg vanskelig å forstå hvorfor fylkeskommunen må gjøre en ny vurdering når spesialisthelsetjenesten mener at pasienten skal innlegges for tverrfaglig rehabilitering inkludert behov for språktrening.
I tillegg til de negative konsekvensene for pasientenes språkrehabilitering medfører dagens ordning også en rekke andre utfordringer. For mennesker med språkvansker er det ikke lett å forholde seg til en todelt nomenklatur der det som i helsevesenet betegnes som «behandling/rehabilitering», «logoped» og «pasient», i utdanningssektoren kalles «undervisning», «lærer» og «elev». Viktigere er at todelingen hindrer en helhetlig og målrettet utvikling av afasiomsorgen. I beste fall er den faglige utviklingen ukoordinert, i verste fall tar ingen av sektorene et utviklingsansvar. Situasjonen har også konsekvenser for utdanningen og kompetanseutviklingen av logopeder.
Pasienter med afasi er en sårbar gruppe. Når nettopp kommunikasjonsevnen er rammet, er det vanskelig å klage. Systemet er vanskelig å forstå, og pasienter og pårørende vet ofte ikke hvem de skal klage til. Brukerorganisasjonen Afasiforbundet i Norge har påpekt problemene mange ganger overfor myndigheter og medier, så langt uten hell (5, 6). Også Sunnaas sykehus har tatt opp situasjonen på en rekke møter med myndigheter og politikere uten at det har utløst endring.
Et sviktende system for afatikere
13.09.2016I kommentarartikkelen Afasi – når systemet svikter minst like mye som språket (1) belyser forfatteren hvordan systemet hindrer afatikere å få den hjelpen de trenger og som nasjonale retningslinjer anbefaler at de skal ha. Dette må tas tak i av ansvarlige…