Jeg har med stor interesse lest Erlend Hems innlegg Emeritus, emerita – eller rett og slett pensjonert? (1). Det er kanskje riktig at «emeritustittelen er ubeskyttet i Norge», men «professor emeritus» er det ikke.
I forbindelse med arbeidet med jubileumsboken for Norsk kirurgisk forening (www.surgery-in-norway.no) forela jeg spørsmålet for Universitetet i Oslo, og fikk da følgende svar på e-post 2.5.2012:
«Professortittelen er vernet iht. universitets- og høgskolelovens § 6-7, og den som har hatt stilling med slik vernet tittel i minst ti år, eller som etter kortere tjenestetid blir pensjonert fra slik stilling, har etter lovbestemmelsen rett til å bruke tittelen. Det gjøres ikke forskjell på professor I og II.»
Jeg synes man bør presentere seg, og omtale andre, med den tittel som er mest relevant i den aktuelle sammenhengen. Selv bruker jeg nesten aldri annet enn «pensjonist», «pensjonert lege» eller «pensjonert kirurg».
Selv om tittelen «professor emeritus dr. med.» er relevant i den sammenheng jeg nå skriver, vil den trolig være uforståelig for mange i de fleste sammenhenger og misvisende for dem som forstår den: Jeg var professor II i propedeutisk medisin ved Kirurgisk avdeling, Odontologisk institutt, Universitetet i Oslo i 3 1/2 år frem til pensjonering, men føler ingen identitet knyttet til denne tittelen, eller «sjeflege» eller «fagdirektør» som var titlene i hovedstillingen i den aktuelle perioden.
«Tidligere kirurg» synes jeg lyder bedre enn «pensjonert kirurg», men de to begrepene har for meg forskjellig betydning. Det er vel riktig å bruke den tittelen man har og eventuelt legge til «tidligere kirurg» før man blir pensjonist, men «pensjonert kirurg» etter det.
Dette er en redigert versjon av debatten, publisert på nett 23.12.2013. http://tidsskriftet.no/article/3113483/