Til støtte for hvem?

Inger Helene Vandvik Om forfatteren
Artikkel

Christoffersen, Line

Teigen, Janne

Når livet slutter før det begynner

238 s, tab. Oslo: Abstrakt forlag, 2013. Pris NOK 345

ISBN 978-82-7935-351-5

De to forfatterne, som er henholdsvis førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og jordmor ved Sykehuset i Telemark, har begge, i likhet med denne anmelder, opplevd å miste barn i tilnytning til fødsel. Dette medførte et ønske om å lære mer om hvordan man best kan bistå andre i samme situasjon. Introduksjonen gir en historisk oversikt over håndtering av dødfødte fra ca. år 1030 og frem til 2006. Her anføres: «Først i 1985 ble det igjen tillatt for foreldre å se det døde barnet og ta avskjed med det.» Dette stemmer ikke med anmelders egen erfaring fra 1964. Bokens styrke er likevel at den på ulike måter viser at det fortsatt er store utfordringer når det gjelder helsevesenets kunnskap og håndtering (støtte, informasjon og oppfølging) av foreldres sorgreaksjoner ved perinatal barnedød, slik dette ble beskrevet allerede i 1979 (1).

Forfatterne bygger på egen klinisk erfaring, samtalegrupper og egen kvalitativ forskning. Forskningen omfatter bl.a. intervjuer med 48 mødre og 20 fedre. Generelt synes forfatterne å tillegge foreldres, og spesielt morens, mulighet og antatte behov for å se, berøre og ha det døde barnet i sin nærhet i opptil flere dager, altfor stor vekt. Dette er ikke minst viktig i forhold til lite omtale av risiko for uavsluttet sorgarbeid og posttraumatiske reaksjoner ved disse opplevelsene. Den samme innvendingen gjelder når det understrekes at det fra 1997 ble rett til egen grav også for dødfødte. Flere sitater fra intervjuene beskriver hvordan det å se og å ta fot- og håndavtrykk samt bilder av det dødfødte barnet var veldig viktig for moren. I hvilken grad dette, ut over de individuelle beskrivelsene, kan ha bidratt til en god og meningsfylt bearbeiding av sorgen over det dødfødte barnet blir overhodet ikke drøftet. Siden empiri kan danne grunnlag for god klinisk praksis (i dette tilfellet bl.a. lydhørhet overfor foreldrenes erfaringer, oppfatninger og behov), er jeg bekymret for at de overnevnte eksemplene bidrar til anbefalinger som ikke nødvendigvis er hensiktsmessige for god mestring av tap og sorg. Jeg savner derfor mer relevant informasjon fra den omfattende litteraturen som nå foreligger om dette temaet, bl.a. om betydning av de berørte foreldrenes bakgrunn og livssituasjon og mestringsevne mer generelt. Søskens behov for informasjon etc. er knapt berørt.

Etter min mening er forfatternes viktigste budskap at det fortsatt er et stort behov for bedre kunnskaper, kommunikasjon og både muntlig og skriftlig informasjon fra helsepersonell (bl.a. patologer) i tilslutning til dødfødsel, tiden etterpå og neste svangerskap. Av den grunn kan det være viktig for leger å kjenne til bokens innhold. Fordi jeg opplever lite fokus på mestringsstrategier ved sorg og tap, vil jeg personlig være forsiktig skeptisk til å anbefale den til foreldre som har mistet barn i dødfødsel eller til familie, venner og kolleger som møter foreldre i sorg.

Anbefalte artikler