Mange sitater – lite innhold

Tor Rosness Om forfatteren
Artikkel

Henningstad, Siv

Hustadnes, Halldor

Demens

Den nye folkesykdommen. 167 s, tab, ill. Oslo: Kagge forlag, 2013. Pris NOK 349

ISBN 978-82-489-1330-6

Forfatterne har ikke fagbakgrunn innen demens, men erfaring innen bloggskriving og journalisme. Dette bærer boken preg av. Den er fylt til randen med navngitte personer og sitater. Denne skrivemåten passer best for avisartikler og fungerer ikke optimalt i en fagbok. Hensikten er å opplyse leseren om utfordringene ved en demenssykdom. De klarer å formidle noen sentrale poeng rundt dette, men fremstillingen svekkes av tabloide overskrifter og oppstykket presentasjon av fakta.

Det innledes brått med å informere leseren om at historiene som beskrives vil skremme, overraske og gi håp. Og at du er heldig hvis du ikke får demens, siden det vil skje en dobling i antall demenssyke de nærmeste tiårene. Det er vanskelig å vite sikkert hva forfatterne mener skal være delvis ironisk og hva som skal tolkes som rene fakta. Fortellerstilen er gjennomgående muntlig og omtrentlig. Det er synd – fordi en alvorlig sykdom som demens fortjener å bli tatt på alvor, uten tvetydighet og spekulasjon.

Teksten blir ikke bedre ved at den inneholder floskler som «Men selv med en utmerket livsstil, vil altså noen, faktisk ganske mange, utvikle demens». Forfatterne fremmer få egne refleksjoner rundt at noen utvikler demens og har altså i stedet valgt å spørre en rekke individer om deres synspunkter. Dette lykkes de bare delvis med. Både fagpersoner og pårørende blir intervjuet, og de informerer ryddig om ulike aspekter ved sykdommen. Problemet med at det blir for mange sitater og for lite innhold er dessverre fremtredende her også. Det savnes dessuten en mer førende journalistisk penn med kritiske oppfølgingsspørsmål til det fagpersonene uttaler seg om.

De 14 kapitlene kunnet hjulpet forfatterne med å inndele fagstoffet på en pedagogisk måte. Dessverre virker mye tilfeldig plassert, deriblant faktarammene. Delen om penger, umyndiggjøring og rettigheter er det blitt spandert snaue fem sider på, mens nytten av riktig fargevalg i boligen til den demenssyke er blitt tildelt nesten dobbelt så mange sider.

Svenskene ligger ifølge forfatterne langt foran oss nordmenn på demensforskning. Det er fint at dette er blitt vektlagt med blant annet en kort oppsummering av «Swedish brain power». Det virker som om man nesten bør være «supermann» eller «superkvinne» for å kunne jobbe med personer rammet av demens – en pleier bør være tålmodig, klok og empatisk for å skape trygghet hos den demenssyke. Påminnelsen er god. Det er synd at forfatterne ikke har fått en påminnelse om hvordan innholdet kunne vært disponert for å gi økt lesbarhet.

Anbefalte artikler