Historien om pasientene ingen ville ha

Dagny Faksvåg Haugen Om forfatteren

Abel, Emily K.

The inevitable hour

A history of caring for dying patients in America. 226 s, ill. Baltimore, MD: The Johns Hopkins University Press, 2013. Pris USD 33

ISBN 978-1-4214-0919-1

Denne boken handler om ivaretakelsen av uhelbredelig syke og døende pasienter i USA i hundreårsperioden 1865 – 1965. Boken er både medisinsk historie og samfunnshistorie og henvender seg til lesere fra begge disse interesseområdene. Den er kortfattet og lettlest og er skrevet med forskerens nøyaktighet, men har en populærvitenskapelig stil.

Forfatteren skildrer først et samfunn der sykdom og død var en del av dagliglivet. Medisinsk hjelp var svært begrenset, og dødsfallene skjedde i hjemmet. I 1873 var det i hele USA bare 120 sykehus, og de fleste av disse var pleieanstalter for fattige. I 1909 hadde antall sykehus økt til 4 359, med over 420 000 senger. Men fremveksten av et moderne helsevesen kom ikke uhelbredelig syke og døende til gode. Sykehusene avviste «håpløse tilfeller» og tok ikke imot pasienter til terminal pleie. Forfatteren beskriver en rekke tragiske historier om hvordan døende pasienter i sine siste levedøgn ble transportert til fattighus eller kommunale institusjoner med elendig standard. I hele den beskrevne perioden var også normen å fortie diagnose og prognose, og slektninger ble nektet adgang til døende familiemedlemmer i sykehus eller sykehjem.

I omtalen av perioden etter 2. verdenskrig legger Abel mest vekt på kreftomsorgen. Teknologiske fremskritt og behandlingsoptimisme gjorde at pasienter med uhelbredelig kreftsykdom nærmest bare hadde interesse i forskningsøyemed. Også på de store kreftsykehusene ble pasientene utskrevet når døden nærmet seg. Flere av sykehusene i New York var tidlig ute med å ansette sosialarbeidere, men deres viktigste oppgave var å skaffe plass til «håpløse tilfeller» på kommunale anstalter. Et sentralt tema er forskjellsbehandlingen i helsetjenesten: Den som både var uhelbredelig syk og fattig, havnet nederst på rangstigen.

Forfatteren har gjort bruk av et usedvanlig fyldig kildemateriale. De delene der hun gjør bruk av fortellinger, er de beste. Andre steder kan teksten få preg av oppramsing. Jeg kunne også ønsket at forfatterens egen stemme hadde vært mindre tydelig. Allerede i forordet presenterer hun sine hovedkonklusjoner. Hovedinntrykket er likevel at dette er en bok som både opplyser og berører. Den gir bakgrunnen for at hospicebevegelsen vokste frem på 1960-tallet, og viser samtidig hvorfor sentrale palliative prinsipper fortsatt står svakt i store deler av det amerikanske sykehusvesenet.

Boken har klar relevans også for norske forhold. Den gir en god bakgrunn for refleksjon over egne holdninger til terminalt syke og andre svake grupper. Les den og ta lærdom av vår nære fortid.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler