Følelsesmessige reaksjoner på 22. juli-rettssaken

Alv A. Dahl Om forfatteren
Artikkel

Østli, Kjetil Stensvik

Rettferdighet er bare et ord

22. juli og rettssaken mot Anders Behring Breivik. 156 s. Oslo: Cappelen Damm, 2013. Pris NOK 249

ISBN 978-82-02-41126-8

Det er beklemmende å tenke på at krig, massedrap og katastrofer fort skaper arbeidsplasser gjennom produksjon av bøker, artikler, film og fjernsynsreportasjer. Bare tenk på Titanic-katastrofen i så måte. Fenomenet bekrefter det kyniske ordspråket om at den enes død er den andres brød. Så også med terroraksjonen 22. juli 2011 og den etterfølgende rettssaken. Hittil har jeg registrert fire bøker, ett teaterstykke og et ukjent antall artikler, som sikkert bare er begynnelsen.

Denne boken dekker rettssaken og er skrevet av journalist Kjetil S. Østli i Aftenposten. I de ti ukene rettssaken pågikk, trykte Aftenposten ukentlig Østlis observasjoner, tanker og følelser omkring det som skjedde i retten. Underveis fikk Østli mange positive reaksjoner fra leserne, og tanken om å samle ukerapportene til en bok kom som en naturlig følge. Spørsmålet er om det i ettertid er marked for en slik oppfrisker, særlig når mitt inntrykk er at nordmenn flest vil legge alt omkring 22. juli bak seg.

Her blir vi uke for uke delaktige i Østlis observasjoner av aktørene i rettssalen samt hans refleksjoner og følelser knyttet til dem og dramaet som foregår der. Teksten prøver å formidle stemninger og følelser fremfor å være tørre rettsreferater eller nitide analytiske granskinger.

Rettssaken ble overført på fjernsyn, men det er lite sannsynlig at NRK vil lage en redigert versjon for salg. Et slikt produkt ville dessuten neppe innholde journalistiske refleksjoner og følelser underveis. Det beste ved Østlis bok er at han på 156 små sider får formidlet såpass mye av stemningen i rettssalen, og den passer for lesere som vil gjenoppleve stemningen og bryne egne refleksjoner og følelser mot Østli sine.

Ulempen er en springende, nærmest «stream of consciousness» fremstilling som kan være vanskelig å følge uten en viss tålmodighet. Østli begrunner sitt valg av teknikk i etterordet: «Å skrive om følelser», som øker leseverdigheten. Derfor burde kanskje det kapitlet kommet først, selv om det ble skrevet sist.

Målgruppen er alle som vil ha en dypere forståelse av 22. juli- rettssaken, men teksten har ingen spesiell rettsmedisinsk eller rettspsykiatrisk interesse utover Østlis reaksjoner på de sakkyndige.

Pocketformatet er behagelig, layouten grei og trykkfeilene få. Når Cappelen Damm skriver på vaskeseddelen at boken er for «nå og all ettertid», er det å ta hardt i.

Anbefalte artikler