Det lidende mennesket

Bjørn Hofmann Om forfatteren
Artikkel

Svenaeus, Fredrik

Homo patologicus

Medicinska diagnoser i vår tid. 218 s. Hägersten: Tankekraft Förlag, 2013. Pris SEK 160

ISBN 978-91-86273-40-8

Hva har vitenskapen gjort med den menneskelige lidelse? Det er hovedspørsmålet i Fredrik Svenaeus’ velskrevne og tankevekkende bok. Han tar for seg en rekke tidstypiske tilstander, som angst, depresjon, AD/HD, fedme og spilleavhengighet. Er dette allmenne, menneskelige erfaringer, eller har vitenskapen gjort dette til helsefaglige anliggender – og er vi tjent med det?

Svenaeus tar utgangspunkt i at mennesket er et lidende vesen – homo patologicus. Lidelsen har alltid vært der og vil alltid finnes, men ikke alt som er lidelse, er sykdom, understreker han. Når vi vitenskapeliggjør lidelsen i diagnoser, endrer vi grunnleggende livsbetingelser. Vi endrer vårt syn på oss selv og vår mestring. Grunnleggende fenomener i vår livsverden medikaliseres.

Mens Michel Foucault undret seg over hvordan vi skal håndtere nytelsen for å leve godt, stiller Svenaeus på sett og vis det motsatte spørsmålet: Hvordan skal vi hanskes med lidelsen for å leve vel? Og svaret er at det neppe er klokt å overlate lidelsen til vitenskapen. Ved å anvende et rent biomedisinsk perspektiv risikerer vi fremmedgjøring av hverdagslige fenomener, understreker forfatteren. Fortellingene om våre liv mister vesentlige sider når vitenskapen overtar. Han vil vise hvordan helsehjelpen blir fattigere og farligere uten et fenomenologisk perspektiv på sykdom.

Forfatteren bruker klargjørende eksempler og bilder. Sykdom er som en komet med en fortettet kjerne og en lang og diffus hale. De tilstandene han drøfter, befinner seg utvilsomt ute i halen. Å behandle og døyve symptomene for alskens menneskelig lidelse kan være skadelig for homo patologicus.

Svenaeus er dypt kritisk, men samtidig nyansert. Han avviser ikke bruk av medisiner for å dempe symptomer og viser til egne erfaringer. Dette er dermed også en personlig bok der forfatteren viser at dette ikke bare er abstrakte, filosofiske betraktninger, men også handler om levd liv. Han deler raust og selvkritisk av sine erfaringer.

Homo patologicus ansporer til refleksjon og ettertanke. Og jeg lurer på om ikke også den menneskelige lidelsen utvikler seg? Svenaeus gir inntrykk av at fenomenet lidelse står fast, mens alt annet endres og utvikles. Men er det ikke mulig at vitenskapen har fordrevet homo patologicus til fordel for homo scientia? Svenaeus er også sterkt kritisk til nevrovitenskap og fedmekirurgi, men står i fare for å dømme disse etter deres overselging og ikke etter deres konkrete innhold og resultater.

Uansett, Homo patologicus er en tankefremmende og engasjerende bok, som jeg med glede anbefaler til alle som arbeider med, eller er opptatt av, menneskelig lidelse.

Anbefalte artikler