Treffende om demens for de yngste

Tor Rosness Om forfatteren

Anfinnsen, Eva

Kaardahl, Anders

«Uff da!» sa farmor

31 s, ill. Tønsberg: Forlaget Aldring og helse, 2012. Pris NOK 130

ISBN 978-82-8061-175-8

Målgruppen er en viktig leserkrets, barn i førskole- og småskolealder, som akkurat har begynt å interessere seg for nye temaer. Fortrinnsvis kan en voksen lese sammen med de minste. Jeg utforsket boken med min eldste datter som er fem år, som ikke erfarte at historien om farmoren som kom på besøk bare for så å forsvinne, uten at noen i familien fant henne igjen med det første, var gjennomgående appellerende. Men så snakket vi om historien i etterkant, og det ga grunnlaget for å diskutere vanskelig temaer som oppstår ved en demenssykdom. Barn funderer kontinuerlig over mange ting, en herlig egenskap som voksne har forsømt gjennom årene på skolebenken.

Farmor i historien er ment å ha Alzheimers sykdom, og det kommer tydelig frem at barnebarnet, Mina, ikke forstår hvorfor farmor ikke kan finne frem alene og går seg bort. Mina opplever selv å ikke finne tilbake når hun bestemmer seg for å være med på letingen etter farmor på egen hånd. Forfatteren spiller da på et fellestrekk mellom et barn som fremdeles ikke besitter evnen til å gjøre seg kjent med sine omgivelser og blir engstelig ved ukjente steder, og et eldre menneske med demens som gradvis mister denne evnen. Farmor opplever flere av de klassiske tegnene ved Alzheimers sykdom hos eldre individer: Hun glemmer hvordan hun bruker bestikk, klarer ikke å nevne dagligdagse ord som oppvask, og blir forvirret av et akvarium som minner henne om pausene på TV da hun vokste opp, og feiltolker det som et TV-apparat.

Hvordan kan noen personer vite at de glemmer hvis de fremdeles husker noe? Og er det sånn at eldre glemmer det som er mindre viktig først? Og betyr demens at hjernen er sliten? Dette grublet min datter over da vi hadde lest boken sammen. Fotnotene hjelper de voksne med å forklare barna om hvorfor atferden til farmor endrer seg, og er særdeles nyttig for både leg- og fagfolk. Uansett yrkesbakgrunn er det ikke lett å forklare overfor unge sinn hvorfor voksne personer ikke lenger mestrer de egenskapene de lærte som barn, og at dette skyldes sykelige forandringer i hjernen.

Et godt poeng som forfatteren påpeker, er at farmor til tross for å ha en demenssykdom, fremdeles kan vise forståelse ovenfor andre i familien som er bekymret for henne, og være lur i måten hun sier noe på. I tillegg understreker forfatteren at familien må konsentrere seg mer om hva farmor klarer enn å svartmale situasjonen i forhold til alt hun ikke mestrer.

Jeg anbefaler boken til alle foresatte med barn mellom fem og ti år. De rike og barnevennlige illustrasjonene utfyller teksten godt.

Oppgitte interessekonflikter:

Anmelder har tidligere vært ansatt i Nasjonalt Kompetansesenter for aldring og helse, som driver forlaget Aldring og helse.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler