Hva drømmer studenter om?
Vi rusler i duskregn og svuppende myr, vestlandsfjellene ligger vårgrønne rundt oss, sauene napper vårens første friske gresstrå mellom krokete bjørkestammer. Fem unge mennesker i ivrig samtale. De velger å bruke tid på planer og utredninger for en ny medisinsk studieplan ved Universitetet i Bergen. De er en komitéleders «dream team»: ivrige, morsomme, erfarne, kritiske, utholdende og velformulerte. Hvorfor gjør de dette?
«Jeg velger å være med fordi jeg tror vi kan lage et supert studium i Bergen!» Det er Sofie Paus som snakker. Oslojenta har jobbet i en palestinsk flyktningleir. Hun har opplevd at også legestudiet kan være smertefullt.
– Motivasjon for å jobbe med studieplanen er lett å finne når man skjønner at vi er mange som strever med forestillingene om den ekstremt krevende legerollen. Hvordan er det meningen at jeg skal bruke meg selv? Snakket om altruisme kan virke kvelende. Ingen mennesker er bare edle, og den vanskelige samtalen skal aldri bli lett. Jeg synes det er mange undervisere som ubevisst formidler «hør på hva jeg sier og glem hva jeg gjør». Kanskje de også er redde for ikke å være gode nok? Når forbildene så sjelden deler sin undring med oss, kan det bli vanskelig for studentene å finne vei i det medisinske landskapet. Første steg er bevissthet. Hva er legerollen, hvordan er det plass til meg som menneske i den, når er det jeg gjør, godt nok?
Karl Erik Müller tar ordet:
– Det er bra at fakultetsledelsen vil gjøre studiet vårt bedre på det som har med pasientkontakt å gjøre. En del forskning tyder på at vi som legestudenter risikerer å bli mindre empatiske og mer selvsentrerte i den kliniske delen av studiet. Jeg tror det skyldes stress, bekymring og stor avstand til de erfarne legene. «Det skjulte pensum» handler om at man lærer av det forbilder sier og utstråler, man tilpasser seg det man tror alle andre gjør. Presset er stort. Varmen og idealismen man hadde i starten, blir fjernere når man strever for å klare seg på studiet. Man ser all lidelsen hos pasientene og kan ikke gjøre stort, må bare gå videre. Kynisme kan vokse frem, modningsprosesser gå i stå. Dette er det skrevet mye om (1). Min erfaring er dessverre at det kan stemme, men at vi ikke så lett merker det selv.
Jeg hater å høres så negativ ut, jeg er faktisk svært glad for at jeg studerer i Bergen. Her om dagen hadde vi for eksempel patologi. Og mens vi studerte snitt i mikroskopene kommenterte patologen: «Som leger kan dere glemme mye av patologien, det er greit. Men én ting kan dere ikke glemme – å være medmennesker!»
Karl Erik er kritisk entusiastisk nyfiken. Han har gått på klosterskole i Tyskland, bodd et år på grisefarm hos en nibarnsfamilie på den kanadiske prærien og har en bachelor i samfunnsøkonomi fra London. Der startet han en norsk kunstfestival. Han har brasiliansk kone, leser filosofi og forsker på parasittsykdommen leishmaniasis.
– Jeg tenker at det er vår plikt å peke på ting som bør bli bedre, selv om vi har et bra studium allerede. Jeg drømmer om en virkelighet hvor vi kan bli oppriktig enige om at medisin er mer enn å tilegne seg drøvtygd kunnskap. Det handler om å være menneske, frisk eller syk. Vi glemmer det i en hektisk studiehverdag hvor vanskelig stoff skal læres og i et stressende arbeidsliv hvor blodtrykk skal senkes og sår sys. Vi glemmer at mennesket ikke nødvendigvis er hjulpet selv om blodtrykket er blitt lavere og såret lappet. Vårt oppdrag som leger stopper ikke der, mener jeg. Det er uklart når vårt oppdrag egentlig stopper. For meg er det flott! Det finnes ingen fasit!
Han gestikulerer ivrig i rød regnjakke, vanndråpene flyr. Vi smiler og rusler videre mot tregrensen.