Hvem er du egentlig?
Kanskje er du fastlegen? Kanskje er du en god venn, samboeren, psykologen, hjertespesialisten eller sykepleieren på post? Forhåpentligvis er du alle dem og forhåpentligvis er det mange av deg. Kanskje kan jeg bli som deg? Noen vil kalle dette irrasjonelt og idealistisk. Andre sier at tanken er god, men at tiden ikke strekker til. Noen sier jeg vil bli utslitt. «Det er fint å bry seg om hele mennesket,» sa en lege til meg en av dagene i praksisperioden, «men da bør du bli allmennpraktiker, og da blir du definitivt en utbrent allmennpraktiker.»
Der og da trodde jeg han hadde rett, men jeg håper han tar feil. Jeg tror ikke man blir mer sliten av å se hele mennesket. Jeg undrer meg over argumentet om at man blir sliten om man bryr seg så mye. Dersom jeg ikke gjør det, er det ikke nettopp da jeg vil gå hjem med en følelse av utilstrekkelighet hver eneste dag? Og hvis man ikke blir sliten av å føle seg utilstrekkelig, hva blir man sliten av da?
Jeg mener at både vi studenter og ferdig utdannede leger kan trenes i å se hele mennesket. Det er mulig å lære empati, kommunikasjonsferdigheter, respekt, omsorg, medfølelse, integritet, ærlighet, ansvarlighet og altruisme – på lik linje som vi lærer praktiske ferdigheter og faktakunnskap. Og jeg tror det er nødvendig. Det må være rom for å diskutere, reflektere og gruble. Vi studenter kan ikke bare tåle gjennom seks år, uten refleksjon rundt hva vi faktisk opplever. Uten trening i disse temaene – hvordan skal vi da ha redskaper, kunnskap eller ork nok til å se ordentlig etter? På hele det mennesket vi har foran oss.