Arthur Koestler
I 1955 skrev André Bjerke essayet Arthur Koestler og radikalismen, der han tydelig slutter seg til Koestlers (1905 – 83) kritikk av psykoanalysens reduksjonistiske tenkemåte, spesielt knyttet til temaer som etikk, moral og den frie vilje (6).
Koestler var en meget toneangivende tenker og skribent, ikke minst for den norske intelligentsiaen i 1940- og 50-årene, men er merkelig glemt i dag. Tidsskriftet har imidlertid nylig bidratt til å trekke ham frem fra glemselen (9).
Jeg har hatt stor glede av gjensynet med flere av bøkene hans, først og fremst hans spennende tobinds selvbiografi En pil i det blå og Den usynlige skrift (11, 12), men også essaysamlingen Yogien og kommissæren og romanen Ankomst og avreise, som omhandler hans oppgjør med psykoanalysen (13, 14). Mest kjent ble han kanskje for sitt oppgjør med stalinismen i romanen Mørke midt på dagen (15), men jeg synes andre sider av hans forfatterskap er atskillig mer interessante.
Han korresponderte med flere fremtredende norske forfattere, bl.a. Jens Bjørneboe (1920 – 76) og Sigurd Hoel (1890 – 1960). Trygve Braatøy (1904 – 53) skrev i 1947 et langt essay, Arthur Koestler og psykoanalysen, som er en kritisk gjennomgang av Koestlers syn på psykoanalysen slik det fremkommer i Ankomst og avreise og Yogien og kommissæren (16).
André Bjerke skriver om Koestlers litterære stil: «Denne pedagogiske stilkunst skulle jeg tro han har lært av Freud. En del av hemmeligheten ved psykoanalysens suksess er utvilsomt av rent stilistisk natur. Freud hadde nettopp denne evne til å åpne dørene i sin tankebygning med et fåtall magiske ordnøkler: «Ødipuskompleks», «lystprinsipp», «fortrengning», «oseanfølelse» – faktisk rene stilfunn» (5, s. 61).
Deretter sammenfatter André Bjerke Sigmund Freuds beskrivelse av de tre store krenkelser mot menneskenes egenkjærlighet, begått av henholdsvis Kopernikus, Darwin og Freud, slik: «På en klode som bare er et fnugg bor et vesen som bare er et dyr, med en bevissthet som bare er reflekser av noe ubevisst. Her har vi innsirklet nøkkelordet i all radikal livsanskuelse: det er adverbiet bare. Dette er nemlig den radikale synsvinkel: Alt er noe annet og ringere enn det later til å være. Ateisten sier: religionen er bare overtro. Marxisten sier: individet er bare et produkt av sin samfunnsklasse. Freudianeren sier: åndsverket er bare en manifestasjon av en nevrotisk konflikt. I sin urform kommer den radikale holdning til uttrykk hos ynglingen som konstaterer: Fatter’n er bare en tufs! (…) Dette ene adverbiet var det som sprengte middelalderens verdensbilde. Dette bare har i fem hundre år ligget til grunn for nær sagt hver eneste vitenskapelige teori. Man har bedømt fenomener på et høyere organisasjonstrinn ut fra de lover som gjelder på lavere trinn. Man har redusert den moralske prosess til noe psykologisk, den sjelelige prosess til noe biologisk, den biologiske prosess til kjemi» (5, s. 70 – 71).
André Bjerke refererer så fra Koestlers beskrivelse av sitt første og eneste møte med Sigmund Freud, i London høsten 1938. Etter at Koestler har sagt noe om nazistenes misgjerninger skal Freud ha svart: «Nå ja, De vet, de avreagerer de aggresjonslystene som er oppdemmet i vår sivilisasjon. Det var ikke til å unngå at vi fikk noe slikt som dette, før eller siden. Sett fra mitt synspunkt er jeg ikke så sikker på at jeg kan kritisere dem» (12, s. 419).
Koestler kommenterer dette med at Freud her bare hadde gitt et konsekvent uttrykk for den etiske nøytralitet som det freudske system innebærer – og som er felles for all strengt deterministisk vitenskap. Når den vitenskapelige tenkning ut fra sine egne forutsetninger må forholde seg «etisk nøytral» til et fenomen som f.eks. nazismen, da må det være noe i veien med denne tenkningen, mener Koestler.
André Bjerke fortsetter så å beskrive Koestlers syn på psykoanalysen, om at det nettopp er den «nøytrale» moralfilosofi som er psykoanalysens akilleshæl: «Han (Koestler) beundrer det freudske Sherlock-Holmes-blikk for sjelens kriminalmysterier; han aksepterer oppklaringsmetoden og terapiens effektivitet – men han godtar ikke freudianerens manglende evne til å rødme. Han avviser det menneskesyn psykoanalysen gir uttrykk for. Den nøyer seg jo ikke med å være en medisinsk teknikk med en begrenset klinisk oppgave. Den pretenderer også å sitte inne med nøklene til alle menneskelivets hemmeligheter, enten de nå ytrer seg i religion, kunst og vitenskap eller i en tilfeldig forsnakkelse, en drøm, en vits. Det er et av de store radikale forsøk på å skape en universell virkelighetsoppfatning, et altomspennende filosofisk system. Og innen dette system blir det moralske valg uttømmende forklart som et psykologisk determinert fenomen; hele det etiske kompleks blir løst opp i sine infantile og nevrotiske komponenter» (5, s. 75 – 6).
I Ankomst og avreise (15) behandles hovedpersonen for et såkalt korsfarersyndrom. Behandlingen er tilsynelatende vellykket, konversjonssymptomene forsvinner, men så viser det seg at den helbredede pasienten slett ikke er blitt «tømt for moralsk innhold». «Etter å være befridd for den determinerende tvang av fortiden,» kommenterer André Bjerke, «er han ikke kommet ut av det moralske rom; tvert i mot er han for alvor kommet inn i det! Først nå opplever han det moralske som en egen lovmessig virkelighet. (…) Det moralske er ikke determinert av fortiden; det er et rom hvor det ustanselig skapes ny fremtid gjennom menneskets frie valg. Hovedpersonen gjør nå i frihet en moralsk handling: Han velger å reise til England for å melde seg til flystyrken og fortsette kampen mot nazismen. Han følger ikke «sunn fornuft» og «realitetsprinsippet» (…) han underordner seg nå det han vet er den hemmelige bestemmelse i hans skjebne: korsfarer-motivet» (5, s. 83).