Helse i slaveri og frihet

Erik Fosse Om forfatteren
Artikkel

Long, Gretchen

Doctoring freedom

The politics of African American medical care in slavery and emancipation. 234. Chapel Hill, NC: The University of North Carolina Press, 2012. Pris USD 38

ISBN 978-0-8078-3583-8

De amerikanske sørstatenes vei fra et slavesamfunn til et samfunn der alle innbyggere er frie, har vært lang og vanskelig. I denne boken beskriver Gretchen Long den afroamerikanske befolkningens helsetilbud – som slaver før borgerkrigen, som krigskontrabande og soldater under borgerkrigen, og som frie amerikanske borgere etter borgerkrigen.

Gjennom beskrivelsen av den afroamerikanske helsepolitikken illustrerer hun at slavesamfunnet egentlig var to parallelle samfunn. I alle aspekter av samfunnet hadde slaven og den frie innbyggeren forskjellige roller. Ideen om at slavene hadde andre helsebehov og var utsatt for andre sykdommer enn frie mennesker var en del av forskjellstenkningen som var nødvendig for at slavesamfunn skulle bestå.

Boken er kronologisk bygd opp, og Long starter med å beskrive sørstatenes helsepolitikk overfor slavene før borgerkrigen.

Paradoksalt nok hadde mange afroamerikanere lettere tilgang på helsetjenester som slaver, enn som frie borgere etter borgerkrigen, men det var avhengig av eieren. Slavene representerte verdifull arbeidskraft. Det var derfor i slaveeierens interesse at gravide slaver fikk fødselshjelp for å sikre vellykket avkom og minst mulig skade på kvinnen. Slaveeiere sørget også for helsehjelp til voksne slaver slik at de var friske og arbeidsføre. Eldre slaver som ikke lenger kunne arbeide, fikk sjelden tilgang til helsetjenester i det hele tatt.

Under borgerkrigen betraktet hæren i nordstatene de frigjorte slavene som krigskontrabande, og slavene ble konfiskert fra eierne og internert i leire. Mange mannlige slaver vervet seg til unionshæren. Der fikk de tidligere slavene for første gang erfare den frie mannens pasientrolle. Kvinnene og barna i interneringsleirene ble overlatt til seg selv og hadde ingen rettigheter til medisinsk behandling.

Etter borgerkrigen var afroamerikanerne ikke lenger slaver, og ingen slaveeiere tok ansvar for deres helse. De måtte lære seg å gjøre det selv, men det var ikke lett når mange var arbeidsløse, og de bare hadde erfaring med slaverollen. Amerikanske myndigheter organiserte afroamerikanske foreninger der det ble inndrevet en skatt for å betale for helsetjenester. Foreningene fungerte som en kollektiv helseforsikringsordning. Helsetjenestene ble stort sett kjøpt fra hvite leger. Etter hvert dannet afroamerikanerne egne utdanningsinstitusjoner for afroamerikanske leger, men utdanningen var mangelfull, og tjenestene holdt ikke samme standard som de tjenestene de hvite fikk.

Long gir utallige eksempler, og det er en fyldig referanseliste. Boken fremstår som en vitenskapelig avhandling og retter seg mot et akademisk publikum. Den gir imidlertid et verdifullt innblikk i helsepolitikkens betydning i afroamerikanernes kamp for like borgerrettigheter.

Anbefalte artikler