Betablokker eller betablokkerer?

Erlend Hem Om forfatteren
Artikkel

Hvorfor heter det egentlig betablokker – og ikke betablokkerer? Disse legemidlene blokkerer jo betareseptorer, de blokker dem ikke.

Propranolol var den første betablokkeren som ble brukt i stor utstrekning. Det ble syntetisert av den skotske legen sir James W. Black (1924 – 2010). Foto Wikimedia Commons

Per Egil Hegge skrev nylig i sin språkspalte i Aftenposten at han fra en «god kilde» hadde fått vite at Tidsskriftet stadig bruker uttrykket betablokkere (1). I et tilsvar måtte jeg gi kilden rett (2). I Tidsskriftets ordliste, som ligger åpent tilgjengelig på nett, står flertallsformen betablokkere (3) – ikke betablokkerere, som Hegge foreslår. Det er ikke så rart. Her er vi på linje med samtlige norske ordbøker (4).

Historikk

Da betablokkerende medikamenter kom på markedet i 1960-årene, ble de omtalt i Tidsskriftet på ulike måter. Et søk i PubMed på «beta blockers AND Tidsskr Nor Laegeforen» gir første treff i 1968 (5). I artikler på denne tiden brukes flere former: «beta-blokade», «beta-blokerende middel» (5), «β-receptor blokker» (6), «betareceptor-blokerende midler» (7) osv. Det første treff på «betablokker» som jeg har funnet, er fra 1970 (8). Siden ble det den foretrukne formen.

I Tidsskriftets spåkspalte i 1991 kritiserte indremedisineren Axel B. Aubert (1910 – 2006) denne språklige «slapphet», som han påtalte «så ofte som mulig» (9). Man blokker en urethra, men man blokkerer en reseptor. «Det lyktes meg virkelig en gang å få et medisinsk firma til å bruke den korrekte betegnelsen på norsk,» skrev han (9). Men han så nok selv at det ikke nyttet: Det er jo «den alvorlige hake ved dette forslaget at det blir en stavelse mer. Og da har vi vel ikke tid?».

Farmakologer og indremedisinere i Norge og Danmark sa først «beta-blockers», slik som i England, og skandinaviserte etter hvert ordet til betablokkere (10). Svenskene har imidlertid hele tiden sagt og skrevet betablockerare. I dag er begrepet betablokker så innarbeidet på norsk at det vil være nytteløst å prøve å fjerne det – slik det ble konkludert i Tidsskriftets språkspalte to år etter Auberts innlegg (10).

Mer om blokkere

I de senere år er det kommet en rekke medikamenter som blokkerer ulike reseptorer. Ett eksempel er H2-blokkere, som reduserer magesekkens syreproduksjon ved å blokkere H2-reseptorer. I stedet for å kalle medikamentene H2-blokkerere, har man kalt dem H2-blokkere, analogt med betablokkere.

Hvis man vil unngå denne språklige inkonsekvensen, kan man omtale disse midlene som antagonister (11) – men man vinner vel knapt noe ved det.

Og hvorfor er det nok med én k i substantivet (blokade), mens det trengs to i verbet (blokkere)? Rettskrivningsreformen i 1959 innførte obligatorisk dobbeltkonsonant i verb på -ere når grunnordet hadde det, dvs. blokkere, fabrikkere, plassere og trafikkere mot før blokere, fabrikere osv. (12).

Konklusjon

Hvis man er i tvil om hvordan et ord skal skrives, bør man oppsøke en moderne ordbok. Der vil man finne at betablokker – og ikke betablokkerer – har slått rot i språket. Grunnene til det er historikken, det engelske opphavet (blockers) og den enklere uttalen. Det kan vi leve godt med.

Anbefalte artikler